BioFokus medarbeidere Anders Thylén og Solfrid Helene Lien Langmo brukte en lang og intens sommeruke i 2020 på øyhopping i Norges sørligste skjærgård, blant kystlyngheier, berg, strandenger, måkekolonier, sauer, mer sauer, … og enda mer sauer. BioFokus har på oppdrag for verneområdeforvalteren kartlagt naturtyper i Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde og har samtidig vurdert beiteressursene og tilstanden på de ulike øyene. Resultatene viser at området har mange ulike naturkvaliteter, og tilstanden varierer. Flere av beiteområdene er utsatte for overbeite og slitasje, og det er behov for å justere både målsettinger og forvaltning for å ivareta naturverdiene og naturvariasjonen i verneområdet. To rykende ferske rapporter (BioFokusrapport 2021-6 og Biofokus-notat 2021-18) fra dette arbeidet er nå publisert på BioFokus nettside.
Landskapsvernområde
Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde ligger på Sørlandskysten mellom Kristiansand og Mandal, og består hovedsakelig av skjærgårdsøyer, og enkelte halvøyer med fastlandstilknytning. Verneområdestyret er inne i en prosess med revidering av gjeldende forvaltningsplan og hadde i den forbindelse behov for et oppdatert kunnskapsgrunnlag for området. BioFokus fikk i oppdrag å kartlegge naturtyper i utvalgte deler av verneområdet. Kartleggingen er utført etter Miljødirektoratets instruks for 2020 basert på Natur i Norge (NiN). Det er også gjort en sammenstilling av eksisterende data om naturverdier på land og en overordnet vurdering av beiteressurser og tilstand for disse i de kartlagte områdene. Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde ble etablert i 2005, og er et av de første større vernede skjærgårdsområdene som ble vedtatt i Sør-Norge. Formålet med vernet er ifølge verneforskriftens § 2:
«… å ta vare på et sammenhengende og egenartet skjærgårdslandskap lite preget av tekniske inngrep, og som er representativt for sørlandskysten. Dette skjærgårdslandskapet karakteriseres av en sjøoverflate som brytes opp av mange lave, avslepne øyer, holmer og skjær, med tilhørende naturtyper, flora, fauna, kulturminner og kulturlandskap, herunder kystlynghei og de karakteristiske uthavnene»
En av de sentrale målsetningene i den gjeldende forvaltningsplanen fra 2010, er at det åpne kystlyngheilandskapet skal opprettholdes, og at dette skal skje gjennom økt utmarksbeite inkludert sviing av lyng og rydding.
Området er tidligere beskrevet som fiskerbondens landskap. På de fleste øyene og holmene innenfor verneområde har det ifølge forvaltningsplanen (Link under) vært lang tradisjon for å slippe sau på sommerbeite, og en del områder ble beitet med hest og kyr. Det var også vanlig å brenne vegetasjon for å bedre beiteforholdene. Storfeholdet i området avtok på 1950-tallet, mens sauebeitingen fortsatte noe lenger. På enkelte holmer var det også utmarksslått fram til midten av 1900-tallet. De siste par tiårene er det satt i gang omfattende restaureringstiltak på en rekke øyer og holmer innenfor landskapsvernområdet. Dette blant annet som et resultat av registreringer av naturtypen kystlynghei, som i 2015 ble en utvalgt naturtype etter Naturmangfoldloven. Forsøk på restaurering har i stor grad skjedd gjennom hogst av skog, brenning av lyngheier og omfattende beiting med utegangersau.
Sau er mye brukt til landskapspleie i skjærgården. Foto: Anders Thylén.
Kunnskapsgrunnlaget
Naturkartleggingen ble gjennomført i utvalgte undersøkelsesområder, først og fremst på øyer med eksisterende beiteavtaler. Totalt er det ved feltkartleggingen kartlagt 172 naturtypelokaliteter, med et samlet areal på 4.900 daa. Over 80 % av registrert naturtypeareal er kystlynghei, men naturbeitemark og hagemark dekker også betydelige arealer. Fra tidligere er det innenfor landskapsvernområdet registrert 51 naturtypelokaliteter med et samlet areal på 3.831 daa (basert på DN-Håndbok 13). Områdets plassering langs Sørlandskysten gir, sammen med forekomst og mosaikker av spesielle naturtyper som kystlynghei, slåttemark og strandenger, grunnlag for et rikt mangfold av arter fra ulike grupper. Fra 1970 og fram til i dag er det registrert ca. 730 funn av rødlistede arter i området fordelt på 76 ulike arter (utenom fugl og annet vilt). Karplanter og sommerfugler dominerer, både i antall funn og antall arter. Av fugl er det framfor alt sildemåkekolonier, men det er mange andre sjøfugler som også bruker området, og ti av øyene er vernet som naturreservat og har en egen forvaltningsplan for sjøfugl. Blant de mest interessante funnene under vår kartlegging er en rekke registreringer av klengelerkespore (EN), som har en svært begrenset utbredelse i Norge, med nasjonalt kjerneområde i kystlynghei i Mandalsskjærgården. Resultatene fra naturtypekartlegging og sammenstilling av eksisterende kunnskap om naturverdier på land er presentert i BioFokus-rapport 2021-6. I tillegg er naturtypedataene tilgjengelig i Naturbase.
Artsrik slåttemark på Store Sæsøy. Foto: Anders Thylén.
Hevd av landskapet
I Oksøy-Ryvingen har det mange steder vært tradisjon for sommerbeite med lang beitesesong. I deler av området var det trolig før det helårsbeite med villsau fram til tidlig 1800-tall. Det er tilgangen på godt nok beite gjennom hele året som gjør kystlyngheiene til robuste helårsbeiter for utegangersau. Balansen mellom gress, urter og lyng i ulike aldersklasser, samt tilgangen på nok variert beite i vinterhalvåret er svært viktig. Lyngheier med lite lyng, enten som resultat av overbeite, tørke, for hard brenning eller gjengroing med skog, har generelt lavere beitekvalitet enn ei kystlynghei der balansen mellom urter, gras og lyng er god. Ved kartlegging av kystlyngheiene i området, vurderte vi kvaliteten og tilstanden på beiteområdene, bl.a. gjennom å se på hvor intakt heia er, aldersfordeling av lyngen, i hvilken grad lyngsviing hadde ført til jorderosjon på grunn av høy varme, og på eventuell tap av lyngdekt areal til fordel for gras. Vi fant svært varierende resultater av igangsatt skjøtsel og restaurering. På øyer hvor restaureringen har vært vellykket er sporene etter brenning tydelige, men røsslyngen har kommet tilbake og dominerer store arealer i mosaikk med gras og urter. Mange av disse øyene fremstår i dag som intakt kystlynghei med høy kvalitet og høy verdi som helårsbeite.
Kystlynghei i god hevd på Skarvøya. Foto: Anders Thylén
På andre øyer har forsøkene på restaurering ikke vært like vellykket. På en del av øyene har røsslyngen gått ut som følge av hard brenning med påfølgende høyt beitetrykk. Det er flere steder påvist tydelig jorderosjon som følge av brenning med høy varmeutvikling (til dels under gammel krypende einer), og hardt beite over en lang periode. Det som er igjen av røsslyngen her er stort sett døde kvister, mens ung røsslyng flere steder ikke ble påvist i det hele tatt. På flere øyer er det nåværende beitetrykket for høyt, hvilket har bidratt til at røsslyngen har gått tilbake eller er i ferd med å gå ut til fordel for gras. Her er stort sett alle lyngspirene i nybrente arealer helt nedbeita.
På Helgøya er tidligere kystlynghei brent og hardt beita og det er store areal uten ny lyng. Foto: Anders Thylén.
Skjøtsel og restaurering av skjærgården på Sørlandskysten er et omfattende og ressurskrevende prosjekt. Mange øyer er grodd igjen med skog, som i dag har en del biologiske kvaliteter, og hvor hogst og tilbakeføring til åpen kystlynghei kan oppleves dramatisk av dem som bruker området til friluftsformål og rekreasjon. Videre er en lang rekke arter knyttet til landskaper med tette mosaikker mellom skog, enger, kratt og åpne heiområder. En ensidig forvaltning med fokus på kun en naturtype, eller et for sterkt fokus på produksjon fremfor landskapspleie, vil kunne føre til utarming av det totale artsmangfoldet. Skjærgården er et helhetlig landskap med øyer og holmer med ulike kvaliteter. Ved videre restaurering bør øyene og holmene sees på som sammenhengende, men varierte beitelandskaper snarere enn adskilte lokaliteter som forvaltes hver for seg. Resultatene av vår vurdering av beitetrykk og tilstand på kystlyngheiene i Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde viser at en større grad av variasjon i målsettinger og skjøtsel for ulike arealer vil gi større samlet naturverdi i verneområdet. Det trengs et større fokus på mer variasjon i naturtyper og naturelementer i den videre forvaltningen. Hele vurderingen er presentert i Biofokus-notat 2021-18. Et godt kunnskapsgrunnlag er en forutsetting for god forvaltning av våre verneområder. Våre rapporter fra Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde vil kunne utgjøre en stødig grunnmur i videre forvaltning av området.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.