Biofokus kartlegger norsk natur

𝐋𝐮𝐤𝐞 𝟏𝟑: 𝐒𝐤𝐣ø𝐭𝐬𝐞𝐥 𝐚𝐯 𝐛𝐥𝐨𝐦𝐬𝐭𝐞𝐫𝐞𝐧𝐠𝐞𝐫 𝐨𝐠 𝐬𝐥𝐚̊𝐭𝐭𝐞𝐦𝐚𝐫𝐤𝐞𝐫 𝐩𝐚̊ 𝐕𝐞𝐬𝐭𝐚̊𝐬𝐞𝐧

13 desember og selveste Luciadagen! På denne dagen har det blitt tent lys i stuer rundt om i landet i hundrevis av år, også på den gamle husmannsplassen Vesterås, langt fra vei og bygd på Veståsen i Nordre Land. Her var det lys i vinduene fra 17-1800-tallet til Marie Vesterås døde i 1938. På Vesterås levde mennesker og dyr side om side og det var stor aktivitet. Gresset ble beitet og enga slått, og om kvelden var det lys i vinduene. Men så senket mørket seg.

Vesterås ble gjenoppbygget i 2001 og slåtteenga ble igjen skjøttet årlig i noen år, før det sa stopp. Da begynte det også å se mørkt ut for alle de flotte engartene som vokser i blomsterenga som omkranser bygningene. Dette er arter som den sterkt truede arten solblom (EN) (bilde 5), den nær truede arten flekkgrisøre (NT) (bilde 6) og andre engarter, som er avhengig av regelmessig slått for å ikke bli slukt av brennesle, gran og bringebær.

Biofokus ønsket å gjøre noe med dette mens det ennå var lys i tunnelen, og med midler fra Statsforvalteren i Innlandet har vi nå skjøttet denne enga årlig siden 2022. Naturen hadde allerede begynt å gå sin gang på Vesterås, og det første året ble det ryddet mye gran og lauvkratt. Siden har vi slått enga med ryddesag og slåmaskin. I mangel på sultne dyr blir graset raket sammen og fraktet bort, slik at det ikke blir liggende å tilføre næring til enga. Engartene liker seg best i mager jord, og utkonkurreres hvis jorda blir for næringsrik.

Det ser dessverre mørkt ut for blomsterengene. De fleste semi-naturlige miljøer, slik som blomsterenger og slåttemarker er nå kritisk truet (CR) på den nye rødlista for naturtyper. De store, hevdede markene er på vei bort fra landskapet, men på Vesterås, og enkelte andre slåtteenger rundt om i landet, der ildsjeler år etter år, slår, raker og hesjer, brenner håpets flamme for blomsterenga og solblommen.

Tekst: Kristine Heistad.
Foto: Kristine Heistad, Sigve Reiso og Madlaina Bichsel. ...

𝐋𝐮𝐤𝐞 𝟏𝟐: 𝐏𝐞𝐫𝐦𝐚𝐟𝐫𝐨𝐬𝐭-𝐛𝐥𝐨𝐤𝐤𝐦𝐚𝐫𝐤

Så langt i denne adventskalenderen er det frodige og grønne naturtyper som har dominert. Men mange steder i landet finnes natur som stort sett er farget i grått. Rubbedalshøgda nordvest for Båtsfjord i Finnmark er et slikt område. Dette er et stort blokkmarksområde formet av frostforvitring av nakent berg. I disse områdene finnes fortsatt permafrost, noe som er synlig gjennom forekomst av polygoner med finjordsflekker i midten der sorteringsprosessene fortsatt er aktive.

Permafrost-blokkmark eller frostforvitrings-blokkmark dekker store arealer i dette landskapet, kun avbrutt av mindre jorddekte, grønne oaser og noe snøleieblokkmark. Det vokser knapt karplanter og veldig få moser og lav i permafrost-blokkmarka. Steinboende lav dominerer. Moser er knapt synlig på overflaten, men om man plukker fra hverandre disse polygonstrukturene finner man flere mosearter i sprekker og små hulrom der noe lys slipper til. Et interessant innslag er en merkelig form av torvdymose (Gymnocolea inflata), en art man oftest finner i myr (!). En annen litt kuriøs observasjon var små felter med molte, en annen art man ofte forbinder med myr.

Vi har foreløpig ikke kunnskap nok om permafrost-blokkmark til å vite om det bør bli en egen naturtype i NiN-systemet. Kanskje får vi mulighet til å finne av dette en gang. Uansett, det er en opplevelse å vandre i dette golde og svært spesielle landskapet.

Takk til Asplan Viak og Per Gerhard Ihlen for muligheten til å bli med på kartlegging i dette området.

Bilde 1: en liten oase med oppfrysningsmark i det ellers grå landskapet.
Bilde 2: goldt landskap sett fra Rubbedalshøgda.
Bilde 3: molte-blokkmark på Rubbedalshøgda.
Bilde 4: finjordsflekker preget av aktiv permafrost.

Tekst og foto: Torbjørn Høitomt ...

𝐋𝐮𝐤𝐞 𝟏𝟏: 𝐃𝐞 𝐠𝐢𝐟𝐭𝐢𝐠𝐬𝐭𝐞 𝐬𝐭𝐞𝐝𝐞𝐧𝐞 𝐢 𝐧𝐚𝐭𝐮𝐫𝐞𝐧

Finner du en rustfarga knaus i fjellet, er det ofte ikke berget sjøl som ruster, men laver som mønjelav eller rustkartlav, som inneholder jernoksider som gir en oransje farge. Naturtypen har ofte små naturlige areal, kanskje bare et par kvadratmeter i et hav av grått berg. Dette er nålestikkene i landskapet med livsmiljøet som er hjem for tungmetall-spesialistene.

Over 80 lavarter i Norge som er tilknytta berg og jord med høyt innhold av tungmetaller. De fleste artene er sjeldne. Reidar Haugan i Biofokus har i flere år deltatt i et artsprosjekt om tungmetall-laver ved Naturhistorisk Museum i Oslo ledet av Erik Möller og Einar Timdal. DNA-teknikker har vist at det finnes et stort, ubeskrevet artsmangfold. En del av de ukjente artene er lette å kjenne i felt, mens andre er kryptiske, og må bestemmes med DNA.

De gamle bergverksmestrene brukte lavene som indikatorer for verdifulle metallforekomster, som resulterte i de første store industrielle inngrepene i norsk natur. Dagdeponier rundt gamle gruver og slagghauger rundt smeltehytter er i dag enorme, giftige, rustfarga sår i landskapet som skjuler et stort paradoks: de har blitt hotspot-områder for «heavy metal lav». Kontinuitet er viktig; jo eldre gruva er, jo flere arter finner man under forutsetning av at deponiene har ligget i fred.

Sommeren 2025 kartla Biofokus lavarter i områder med historisk gruveindustri på Røros. Kobberverket ble grunnlagt her i 1644. Stedsnavn som Slagghaugene, Kongens Gruve og Olavsgruva er kjent for mange, og det føltes eksklusivt å få lov til å drive feltarbeid her. Vi kartla mange arter, flere av dem rødlista, og en del ble samlet og ligger klare til DNA-sekvensering. Mange andre historiske gruver i Norge, regnes som problem pga giftig avrenning til vassdrag. Kunnskapsgrunnlag som nå bygges av Biofokus og NHM er viktig for klok forvaltning i områder som til nå ukritisk har blitt tildekket med masser eller fjernet helt.

Bilde 1: Kobbergranittlav (VU) (grå lav), rustkivelav/mønjelav (oransje) og norsk kartlav (gul) på kobberholdig stein.

Tekst: Reidar Haugan
Foto: Bård Bredesen ...

𝐋𝐮𝐤𝐞 𝟏𝟎: 𝐁ø𝐤𝐞𝐬𝐤𝐨𝐠 – 𝐞𝐧 𝐕𝐞𝐬𝐭𝐟𝐨𝐥𝐝𝐬𝐩𝐞𝐬𝐢𝐚𝐥𝐢𝐭𝐞𝐭!

Naturlig bøkeskog har svært begrenset utbredelse i Norge. Bøk er en sein innvandrer og kom til Norge for 1200-1400 år siden. Kanskje ble den hjulpet av vikinger som tok med seg bøkenøtter hjem fra tokt eller handelsturer. Bøkeskog som regnes som naturlig i Norge finnes bare i Vestfold. Øvrige forekomster har trolig blitt plantet.

De fleste bøkeskogene vi kjenner er likaldra og høystammet med tett kronetak og lite undervegetasjon. Flere steder i bl.a. Sandefjord og Larvik, som regel i lisider og skrenter med utilgjengelig topografi, finnes mer naturskogspreget bøkeblandingsskog med gamle og krokete trær og død ved. Slik bøkenaturskog er sjelden også i Europeisk målestokk. Bøkeskogene har et spesielt artsmangfold av sopp og lav. I tillegg til en liten gjeng med svært sjeldne laver, som de truede bøkepærelav (bilde 3) og rosa lundlav, er det flere typiske bøkesopper, både sjeldne, truede arter og mer hyppig forekommende. På bakken i bøkeskogen er bøkeriske, stor løksopp og bøkekremle vanlige arter, mens sinoberslørsopp (bilde 4) og rosakjøttriske (bilde 5) er sjeldne og rødlistet. På gamle eller døde bøketrær er porselenshatt (bilde 2) en vanlig men estetisk opplevelse.

Biofokus har i 2024 og 2025 kartlagt gammel bøkeskog i Sandefjord. Dette er gjort på oppdrag for kommunen i forbindelse med kommunedelplan for natur. I kartleggingen har vi oppdaget mange verdifulle og verneverdige forekomster. Et eksempel er Barlindglovåsene i Sandefjord, hvor det bl.a. er gjort flere funn av den kritisk trua rosa lundlav. Les mer i kunnskapsgrunnlaget til kommunedelplanen. Rapport for artskartlegging i bøkeskogene kommer senere i vinter.

Bøkeskog, og spesielt naturskogsprega bøkeskog, er nasjonal ansvarsnaturtype for Sandefjord og Larvik kommuner. Kanskje finnes det også flere bøkeskogsperler i nabokommunene, for eksempel i Tønsberg?

Tekst: Anders Thylén
Foto: Anders Thylén, Terje Blindheim og Siri Khalsa ...