Statusoversikt for edelløvskog i Norge

BioFokus har i samarbeid med NINA og Miljøfaglig utredning jobbet i ett år med å sammenstille resultatene fra de nasjonale kartleggingene av edelløvskog fra 2009-2014. I tillegg har vi forsøkt, med bakgrunn i naturtypedata fra Naturbase, å gi en statusoversikt for naturtypen. Rapporten kan lastes ned her.

Som en del av tematiske undersøkelser av prioriterte skogtyper i Norge, har BioFokus, Miljøfaglig Utredning (MFU), Norsk institutt for naturforskning (NINA), Asplan Viak og Ecofact i løpet av 2009-2014 kartlagt potensielle edelløvskoger i 664 undersøkelsesområder på oppdrag for Miljødirektoratet. Områdenes naturverdi er beskrevet i henhold til Miljødirektoratets håndbok for kartlegging av naturtyper og verdisatt etter en tredelt skala med svært viktige, viktige og lokalt viktige lokaliteter. For skog har parametere som størrelse, vegetasjon, skogstruktur og artsmangfold (inkludert rødlistearter) vært sentrale. Til sammen 8 delprosjekter har blitt gjennomført. Rapporten er todelt hvor et mål er å sammenstille resultatene fra de 8 kartleggingsprosjektene (Del 1) og et annet mål er å gi en oversikt over status for naturtypekartleggingen av edelløvskog i Norge generelt (Del 2). Sammenstillingsrapporten er utarbeidet av BioFokus i samarbeid med NINA og MFU i løpet høsten 2014 og frem til medio mars 2015.

I de 8 kartleggingsprosjektene fra 2009 til 2014 ble det registrert til sammen 1 030 naturtypelokaliteter. Disse dekker et areal på drøyt 92 km² hvor 51,5 % er gitt verdi svært viktig (A-verdi), 42,1 % viktig (B-verdi) og 6,4 % lokal verdi (C verdi). 35 % av naturtypearealet er registrert i Telemark, 17,3 % i Vest-Agder og 13,6 % i Aust-Agder. Dette var også de tre fylkene hvor det ble brukt mest ressurser på kartleggingen. Verdifordelingen mellom fylker varierte en del. Oppland, Buskerud, Rogaland og Sogn og Fjordane har den høyeste andelen areal som er vurdert som svært viktig (A) med over 70 % av biotoparealet. Akershus har den laveste andelen areal med A-verdi på kun 15 %, mens Vest-Agder har 30 %. Øvrige fylker har rundt 50 % arealandel med A-verdi. Gjennomsnittsstørrelsen for naturtypelokalitetene varier fra 28 daa i Akershus til drøyt 150 daa i Oppland, Vest-Agder, Rogaland og Sør-Trøndelag. Det er en klar økning i gjennomsnittsareal med økende verdi. En A lokalitet er i snitt 6 ganger så stor som en C lokalitet.

Kartlagt artsmangfold og potensiale for sjeldne og truete arter har vært en viktig parameter ved avgrensning og verdivurdering av lokaliteter. Gjennom kartleggingen i 14 fylker ble det til sammen dokumentert funn av 328 ulike rødlistede arter. Vedboende og jordboende sopp er registrert med henholdsvis 100 og 95 arter, mens lav har 67 og karplanter 34 arter. Disse fire gruppene utgjør 97 % av rødlisteartene som er registrert i prosjektet. Det ble kartlagt flest rødlistearter i Telemark med 141 ulike arter, hvorav 57 arter var unike for fylket. Aust-Agder og Oppland var fylkene med henholdsvis nest flest og tredje flest rødlistearter. Det ble påvist stor variasjon i hvilke arter som forekommer i ulike fylker/naturtyper. Av de 218 rødlisteartene som er angitt for naturtypen rik edelløvskog er 102 arter kun registrert i denne naturtypen, mens naturtypen rik blandingsskog har 57 unike arter.

Det har blitt dokumentert at målrettet utvelgelse av lokaliteter for å fange opp rødlistede arter kan være 10 ganger mer arealeffektivt enn en tilfeldig utvelgelse. Ved en tilfeldig utvelgelse av lokaliteter med målsetting om å fange opp 175 av rødlisteartene i den rike edelløvskogen kreves et areal på 30 km², mens en utvelgelse basert på å velge den lokaliteten som gir flest tilfang av nye arter ville kreve et areal på 3 km².

555 av de 1030 registrerte naturtypelokalitetene var rik edelløvskog, gammel edelløvskog eller kalkedelløvskog. Disse naturtypene utgjorde ca. 50 % av det registrerte naturtypearealet som ble kartlagt under prosjektperioden 2009-14. Rik blandingsskog i lavlandet, som er den typen som ut over edelløvskog inneholder mest edelløvskogsverdier, utgjorde til sammen 20 % av arealet.

I denne rapporten er det i tillegg til å dokumentere resultater fra prosjektperioden 2009-14 også gjort analyser på alle lokaliteter av rik, gammel- og kalkedelløvskog som lå i Naturbase per oktober 2014. Totalt 5905 lokaliteter, inkludert de 555 lokalitetene som ble kartlagt i prosjektperioden, er blitt analysert og beskrevet. Analysene viser at edelløvskogslokaliteter i Naturbase har en gjennomsnittsstørrelse på 71 daa, men størrelsen varierer fra 13,5 daa i Oslo til 155 daa i Sogn og Fjordane. Den største andelen areal av edelløvskog finnes fra Vestfold til Møre og Romsdal og sistnevnte fylke har hele 20 % av det totale arealet med edelløvskog i Naturbase på 420 km². På mer lett tilgjengelige arealer i fylker som Oslo, Akershus og Østfold er antallet lokaliteter forholdsvis høyt, men pga. sterkere unyttelse av arealene her er lokalitene langt mindre i gjennomsnitt enn i øvrige deler av landet. Rik edelløvskog utgjør 86 % av naturtypearealet og over 5000 av de 5905 lokalitetene. Kalkedelløvskog har den klart høyeste andelen areal som er vurdert som svært viktig på over 90 %, men denne naturtypen utgjør et svært beskjedent areal totalt. Rik edelløvskog har 54 % av sitt naturtypeareal vurdert som svært viktig, mens for den gamle edelløvskogen er tallet 45 %.

Kartanalyser av lokalitetenes plassering i Moens vegetasjonsseksjoner og soner viser at 55,4 % av naturtypearealet ligger i klart oseanisk vegetasjonsseksjon, mens 26,5 % ligger i svakt oseanisk seksjon. Ca. 50 % av arealet er knyttet til nemoral og boreonemoral vegetasjonssone, 35 % til sørboreal og 11 % til mellomboreal sone. Det er ingen signifikante forskjeller i lokalitetsverdier mellom ulike soner og seksjoner. Vi har også dokumentert at Moens kart for vegetasjonssoner og seksjoner er for grove for å kunne tilegne de registrerte områdene til riktige typer, og at det derfor må brukes et visst skjønn eller mer detaljerte kart ved slike overlayanalyser.

90 % av edelløvskogene er eksponert fra sørøst til nordvest, gjennomsnittshøyden for alle lokaliteter samlet er 114 meter og den gjennomsnittlige helningsgraden er 24,2 grader. Det er en svak, men ikke signifikant, sammenheng mellom økende høyde og helning og høy verdi på lokalitetene. Lokalitetenes fordeling på bonitet viser i følge økonomiske kart at en typisk edelløvskog består av 1/3 impediment og 2/3 høy bonitet, mens det finnes lite middels bonitet. Berggrunnskart (N250) viser at det ikke er noen forskjell på rik og gammel edelløvskog hva gjelder berggrunnsforhold. Nesten alle skog viser seg i følge dette kartgrunnlaget å ligge på fattig og intermediært rik berggrunn. Kun kalkedelløvskogene har overvekt av rike berggrunnstyper. Dette viser at geologiske kart i denne oppløsningen ikke bør brukes som utvalgskriterie alene for å fange opp skognaturtyper hvor rik vegetasjon er fokus. Sat-Skog-data fra Skog og landskap viser at de 5905 naturtypefigurene er dominert av løvskog, naturlig nok. Kun 12 % av arealet er barskogsdominert, mens 16 % er blandingsskog. Data fra samme kilde viser at 80 % av det registrerte arealet har en trealder mellom 40 og 80 år og at gjennomsnittsalderen for hele datasettet er 47 år. Kun 3,6 % av arealet er definert med en trealder på over 80 år og kan betegnes som eldre skog. Nøyaktigheten i Sat-Skog-data for små definerte arealer er ikke svært god så resultatene av disse analysene for dette datasettet er usikkert.

En overlayanalyse mellom naturtypelokalitetene og artsdata fra Artskart viste at i overkant av 500 ulike truete arter er registrert innenfor de 5905 naturtypelokalitetene. Dersom nær truete arter hadde blitt inkludert ville tallet trolig vært dobbelt så høyt. Dette viser at edelløvskogene generelt og de kartlagte objektene spesielt er svært viktige for iveretagelse av biologisk mangfold. På samme måte som for de prosjektregistrerte områdene viser art/areal analyser av hele datasettet at en målrettet utvelgelse av lokaliteter for å fange opp et gitt antall truete arter kan være en svært arealeffektiv måte å jobbe på.

561 naturtyper over 1 daa ligger helt eller delvis innenfor et av totalt 298 verneområder som er registrert med en eller flere naturtyper av edelløvskog. Dette utgjør 9,1 % av antallet naturtypelokaliteter og 16,4 % av arealet. Høyest andel naturtyper innenfor verneområder har de fylkene som også har den høyeste arealandelen naturtyper totalt, med Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal på topp. Naturtypelokalitetene i verneområdene har en klart høyere andel svært viktige lokaliteter (82,5 %) enn lokalitetene utenfor verneområdene (44,5 %). De inneholder også en forholdsvis stor andel av de 504 forskjellige truete artene som er registrert. Hele 369 av artene er representert innenfor en naturtype som finnes i et verneområde, men de aller fleste artene finnes kun i ett område. Dette viser tydelig at verneområdene som settes av fanger opp viktige kvaliteter av arter og naturtyper. I de ulike kapitlene hvor edelløvskogene beskrives er det listet en rekke særlig viktige lokaliteter som ikke er vernet. Generelt inneholder edelløvskoger og andre skogtyper med edelløvtrær svært mange viktige naturkvaliteter på ganske små arealer som bør overrepresenteres ved vern av skog. Mange viktige lokaliteter er blitt vernet de siste 15 årene, men i verneevalueringen fra 2010-11 vurderes vernebehovet fortsatt som høyt. Det vil være av stor verdi om kartleggingsdekningen av naturtyper blir så fullstendig som mulig både innenfor og utenfor verneområder. Det vil da være enklere å vurdere hvilke verdier som er vernet og i hvilken grad f. eks. en gitt utforming av en naturtype er inkludert i vernet areal.

Kartleggingsstatusen for registrering av naturtyper etter DN håndbok 13 er ulik mellom fylker og innen fylker. Grovt sett vurderes kartleggingsstatus som ganske god fra Østfold til Oslo og fra Møre og Romsdal og nordover, mens den er mindre god fra Vestfold til Sogn og Fjordane. I flere fylker, særlig på Vestlandet, er det i tillegg til nykartlegging et større behov enn andre steder for å kvalitetssikre større lokaliteter som kun er grovt avgrenset. Ravineområdene i Østfold og Akershus er eksempler på områder som har en lavere kartleggingsdekning innenfor fylker som ellers er ganske godt dekket.

Denne rapporten dokumenterer at kartlegging av naturtyper etter DN håndbok 13 hvor det er fokus på å fange opp et spekter av utforminger, samt å registrere både elementer og arter har vært en vellykket strategi for å fange opp viktige arealer for gammel og rik edelløvskog i Norge. Dekningen av naturtypelokaliteter av edelløvskog, i det som må betegnes som en utvalgskartlegging, er såpass omfattende at det samlede materialet som rapporten er bygget på gir en rimelig stor grad av sikkerhet i sine analyser. Videre kartlegging av naturtypen bør foregå etter en metode som gjør det mulig å sammenligne eksisterende og fremtidige data og på den måten kunne forvalte denne viktige naturtypen på en god måte.

En målsetting med prosjektet har vært å beskrive variasjonsbredden i Norsk edelløvskog. Dette er forsøkt gjort gjennom hele denne rapporten og særlig i Kap. 5.9. Rapporten oppsummerer kunnskap om og beskriver hva som karakteriserer de enkelte utformingene av edelløvskog vi har i landet, herunder utbredelse av de enkelte typene, deres forekomst i ulike fylker, betydning for artsmangfold m.m. Et mål med kartleggingsprosjektene og denne sammenstillingen har vært å få et representativt bilde av naturverdiene i edelløvskog. Vi mener dette målet langt på vei er nådd gjennom denne rapporten og alt det arbeidet som er gjort for å kartlegge skogtypen de siste 15 årene. God kunnskap om disse naturverdiene har gjort oss i stand til å peke på viktige forvaltningsutfordringer i forbindelse med videre kartlegging/kvalitetssikring og evt. vern av edeløvskog i Norge. Rapporten kommer flere steder med utfordringer til forvaltningen. Referanser til noen av disse er listet nedenfor:

• Med grunnlag i fordelingen av edelløvskogskvalitetene på ulike fylker/regioner har vi i Kap. 5.1.2 side 55 listet hvilke typer av edelløvskog det enkelte fylke har et særlig forvaltningsansvar for.
• Under presentasjonene av de enkelte naturtypene i Kap. 5.9 finnes tabeller som viser både til svært verdifulle naturtypelokaliteter som er vernet og til noen som ikke er vernet.
• Kap 5.8.4 oppsummerer hvordan art/arealkurver kan benyttes i praktisk forvaltning og lister spesifikt opp et utvalt lokaliteter som er særlig artsrike eller inneholder spesielle arter.

NINA har nylig utgitt rapporten «Gamle edelløvtrær – et hotspothabitat» som har mye utdypende informasjon om artsmangfold knyttet til edelløvskog. Rapporten kan lastes ned her.