Mens 2012 ga heller magert resultat, viste 2013 seg å være et rimelig godt år hva gjelder observasjoner av sangsikade. Mens kun to registreringer ble gjort i 2012 (og vi kan ikke helt utelukke at det dreier seg om ett og samme individ), så ble arten funnet hele fem steder av BioFokus i 2013, og i tillegg fire steder av andre, med et minimumsantall individer på ca. 16.
Tidlig i 2011 ble Fylkesmannen i Telemark tildelt ansvaret for å utarbeide faggrunnlag for sangsikade, Cicadetta montana, med tanke på en eventuell utvelgelse som prioritert art og påfølgende handlingsplan. Sangsikade er rødlistet som sårbar (VU). For å ha et så godt kunnskapsgrunnlag som mulig ved utarbeidelse av faggrunnlaget, satt fylkesmannen av midler til en ren kartlegging av arten i forkant. BioFokus ble tildelt dette oppdraget i 2011, men først i 2013 sammenfalt gode værforhold med at kartleggerne kunne dra ut på de rette stedene til rett tid på sesongen.
Sangsikade er en art som generelt er vanskelig å kartlegge. Man er avhengig av fint og varmt vær for at hannene skal synge – men når de først gjør det, og registranten har normalt god hørsel, så er den rimelig grei å oppdage. Det er imidlertid hevdet at mennesker normalt vil miste evnen til å høre sangen dens ved ca. 30 års alder. Dette finnes det dog mange beviselige unntak fra. De voksne dyrene klekkes vanligvis i første halvdel av juni, og er normalt aktive til begynnelsen av juli. Flere av de norske funnene er fra slutten av mai. Selv syngende dyr er vanskelige å lokalisere og observere, og i de fleste tilfeller vil en registrering basere seg kun på lydobservasjoner. I enkelte tilfeller utfører hunnene en merkelig oppvisning som involverer svirring nær bakken og de blir da mer iøynefallende.
Larvene (nymfene) lever i flere år (trolig 5–8) nede i bakken i tilknytning til mer eller mindre forvedete røtter av busker og trær (også gress, og muligens bregner kan benyttes som føde). Larvehuder er funnet ved en del anledninger i Norge, uten at det samtidig har blitt påvist voksne dyr.
Fra tidligere er sangsikade kjent fra en del relativt kystnære lokaliteter i Akershus, Oslo, Buskerud, Vestfold og Telemark. Funnene i 2013 fordelte seg på Akershus (Bærum), Buskerud (Hole, Nedre Eiker og Ringerike), Vestfold (Sande), Telemark (Porsgrunn og Tokke) og Aust-Agder (Risør). Se bilde med utbredelseskart. Alt tyder på at vi har en rimelig fast, men fåtallig bestand av sangsikade i Norge. Det sparsommelige materialet som foreligger gir ikke noe godt grunnlag for å si at arten er sjeldnere i Norge nå enn den var tidligere. Mer detaljer om funnene som er gjort finner du i BioFokus-notat 2014-1.
You must be logged in to post a comment.