Tur til Jan Mayen

22. oktober 2013

Ole J. Lønnve, BioFokus, har besøkt øya Jan Mayen. Denne arktiske øya representerer et stykke Norge som ikke så mange har sett. Naturen på øya er helt annerledes enn noe man har på fastlandet, og her finner vi dessuten Norges eneste aktive vulkan.

Undertegnede var så heldig å bli invitert på besøk til øya Jan Mayen (70,59° N 8,28° vest) fra 4. til 9. oktober 2013. Hele turen ble en spesiell opplevelse på et stykke Norge få er forunt å se, og mange knapt vet eksisterer. Turen ble riktignok én dag forsinket i starten grunnet tekniske problemer med Hercules-maskinen som skulle frakte oss opp dit, og én dag forsinket på vei til bake grunnet værforholdene.

Litt historikk

Jan Mayen er på samme måte som Island, en vulkansk øy. Alt av bergarter på øya er derfor vulkanske. Øya er hele 377 km2. Den er dermed litt større enn Mjøsa. Jan Mayen er svært kupert med mange fjell og daler. Her finnes også Norges eneste aktive vulkan, Beerenberg (2277 m.o.h.). Beerenberg hadde sist utbrudd i 1985. Den nordlige delen av øya kalles Nord-Jan, mens den sørlige delen kalles Sør-Jan. Snur man Jan Mayen-kartet på hodet, minner fasongen på øya om fasongen til fastlands Norge.

Det er litt uklart når øya først ble oppdaget, men den irske abbeden og senere helgenen St. Brendan nevner noe som kan være Jan Mayen allerede på 500-tallet. Han drev rundt i båt, nær sagt på lykke og fromme, i syv år i nordområdene på jakt etter det Hellige Land. I beretningen om denne ferden, beskriver han en djevelens øy som spruter ild. Dette kan ha vært Jan Mayen. Vikingene var nok også klar over øyas eksistens, og vulkanen Beerenberg må ha vært et fint punkt å navigere etter, da den syntes på lang avstand. Det var likevel først på 1600-tallet at Jan Mayen virkelig ble festet til kartet. Særlig Hollenderne drev hvalfangst i farvannet rundt Jan Mayen, og de etablerte hvalkokerier på øya. På det meste var det over 1000 mann i aktivitet knyttet til hvalfangst her. Navnet Jan Mayen ble gitt av den engelske kapteinen John Clarke, som kalte opp øya etter en av sine kapteiner, hollenderen Jan Jacobsz May van Schellinkhout, som hadde kommet til øya i 1614.

Jan Mayen ble norsk på en litt spesiell måte. Deler av øya ble okkupert av Meteorologisk institutt på vegne av Norge i 1922, og hele øya i 1926. Øya ble underlagt norsk suverenitet ved kongelig resolusjon 8. mai 1929 og ble en del av kongeriket 27. februar 1930. I dag finnes en militærbase (Olonkinbyen) og en meteorologisk stasjon på øya. Her er ingen fastboende, men militærbasen og den meteorologiske stasjonen er hele tiden bemannet med 18 personer. I 2010 ble hele øya fredet som naturreservat.

Flora

Det mest i øyenfallende trekket med øya er all mosen. Mose utgjør det dominerende element i vegetasjonen på Jan Mayen. I det hele tatt fremstår store deler av øya som svært grønn. Karplanter finnes også innimellom all mosen, spesielt i tilknytning til fuglefjell, som det er ganske mange av på øya. Botanikeren Johannes Lid gjorde undersøkelser på øya i 1930, og i den forbindelse lagde han en utmerket oversikt over floraen på øya. Over 70 karplanter er til nå registrert. Floraen har både elementer fra Grønland og Nord-Europa. Av treaktige planter, er musøre (Salix herbacea) vanlig nær sagt over alt. I motsetning til det som ofte er vanlig på fastlandet, vokser denne gjerne i mose. Bladene titter opp av mosen. Sannsynligvis fordi det nettopp er i mosen det finnes litt jordsmonn og næring som den kan vokse på. I tillegg til musøre, forekommer én kjent forekomst av tundravier (Salix arctica) i Schmelckdalen på sørsiden av Nord-Jan. Dette er det største ”treet” på øya. Tundravier er ikke kjent fra fastlandet. Forholdsvis mye sopp forekommer på øya, spesielt blant mosen. På en stokk nær Olonkinbyen ble det under oppholdet funnet en art brødkorgsopp (Crucibulum).

Fauna

Ingen terrestre pattedyr forekommer i dag på øya. Her finnes ikke så mye som ei mus. Tidligere fantes polarrev tallrik her, men den ble utryddet grunnet for sterk jakt. En sjelden gang dukker isbjørn opp. Siste gang dette skjedde var i 1990, og bjørnen ble da felt (faktisk ulovlig). Hodet til denne bjørnen pryder i dag veggen i stua på Olonkinbyen. Derimot er det mye fugl på øya, spesielt sjøfugl. Her forekommer rikelig med bl.a. lundefugl. I havet forekommer både hval og sel. En spesiell forekomst av røye (Salvelinus alpinus) finnes i en saltpåvirket lokalitet, Nordlaguna, på nordsiden av øya. Denne røya er helt isolert fra havet, og det finnes ingen bekker den kan vandre i. Man antar at denne røyebestanden har vært isolert i opptil 4000 år. Flere store eksemplarer (2−3 kg) har vært tatt, noe som tyder på at i hvert fall enkelte individer blir kannibaler og spiser sine mindre artsfrender. Insektfaunaen på øya er særdeles dårlig kartlagt, men det ble fortalt at det om sommeren enkelte steder forekom mye tovinger (beskrevet som noen ”myggaktige” insekter). Stykkemygg som plager folk skal derimot ikke forekomme på øya. Dessverre var tidspunktet for sent på året til å finne noe særlig insekter, men tre ulike tovinger og en sommerfugl ble funnet under oppholdet. Det ble dessuten forsøkt lett litt etter insekter på gammel drivved og fuglekadavre (som det er mye av), men resultatet var heller tynt. Kun noen få tovingelarver ble observert i enkelte av kadaverne.

Av fugl er kanskje havhest og snøspurv de mest tallrike artene å se på øya så sent på året, men jaktfalk ble også observert under oppholdet. Denne jakter fugl, og er derfor ikke avhengig av smågnagere. Jaktfalken som av og til blir observert på Jan Mayen er svært lys, nesten som en måke. Sannsynligvis er dette samme underart som forekommer bl.a. på Grønland. Jaktfalken trekker ikke langt sørover, men holder til i disse områdene hele året.

Kilder

Barr, S. 2003. Jan Mayen, Norges utpost i vest. Øyas historie gjennom 1500 år. Schibsted. 266 s.

Lid, J. 1964. The Flora of Jan Mayen. Norsk Polarinstitutt Skrifter, nr 130.

Wikipedia 2013. http://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Mayen

SISTE NYHETER

På jakt etter planteveps i Bulgaria

På jakt etter planteveps i Bulgaria

En av våre fremste fagpersoner på insekter, Ole Lønnve, har vært på jakt etter planteveps (Symphyta) i Bulgaria. Lønnve skriver her en plantevepsskildring fra “The Bulgarian sawflies-tour 2022” (13. – 20. mai) Bulgaria ligger sørøst I Europa. I øst grenser det mot...

En skogertifisering basert på et sviktende kunnskapsgrunnlag

En skogertifisering basert på et sviktende kunnskapsgrunnlag

En skogsertifiseringsordning er et virkemiddel for å sikre at skog drives på en bærekraftig måte. Skogsertifiseringen "Levende skog" ble etablert i 1998 og var et samarbeid mellom representanter fra skogbruket, skogindustrien, miljø- og friluftslivsorganisasjoner,...