Sangsikaden synger fortsatt

21. mars 2014

Mens 2012 ga heller magert resultat, viste 2013 seg å være et rimelig godt år hva gjelder observasjoner av sangsikade. Mens kun to registreringer ble gjort i 2012 (og vi kan ikke helt utelukke at det dreier seg om ett og samme individ), så ble arten funnet hele fem steder av BioFokus i 2013, og i tillegg fire steder av andre, med et minimumsantall individer på ca. 16.

Tidlig i 2011 ble Fylkesmannen i Telemark tildelt ansvaret for å utarbeide faggrunnlag for sangsikade, Cicadetta montana, med tanke på en eventuell utvelgelse som prioritert art og påfølgende handlingsplan. Sangsikade er rødlistet som sårbar (VU). For å ha et så godt kunnskapsgrunnlag som mulig ved utarbeidelse av faggrunnlaget, satt fylkesmannen av midler til en ren kartlegging av arten i forkant. BioFokus ble tildelt dette oppdraget i 2011, men først i 2013 sammenfalt gode værforhold med at kartleggerne kunne dra ut på de rette stedene til rett tid på sesongen.

Sangsikade er en art som generelt er vanskelig å kartlegge. Man er avhengig av fint og varmt vær for at hannene skal synge – men når de først gjør det, og registranten har normalt god hørsel, så er den rimelig grei å oppdage. Det er imidlertid hevdet at mennesker normalt vil miste evnen til å høre sangen dens ved ca. 30 års alder. Dette finnes det dog mange beviselige unntak fra. De voksne dyrene klekkes vanligvis i første halvdel av juni, og er normalt aktive til begynnelsen av juli. Flere av de norske funnene er fra slutten av mai. Selv syngende dyr er vanskelige å lokalisere og observere, og i de fleste tilfeller vil en registrering basere seg kun på lydobservasjoner. I enkelte tilfeller utfører hunnene en merkelig oppvisning som involverer svirring nær bakken og de blir da mer iøynefallende.

Larvene (nymfene) lever i flere år (trolig 5–8) nede i bakken i tilknytning til mer eller mindre forvedete røtter av busker og trær (også gress, og muligens bregner kan benyttes som føde). Larvehuder er funnet ved en del anledninger i Norge, uten at det samtidig har blitt påvist voksne dyr.

Fra tidligere er sangsikade kjent fra en del relativt kystnære lokaliteter i Akershus, Oslo, Buskerud, Vestfold og Telemark. Funnene i 2013 fordelte seg på Akershus (Bærum), Buskerud (Hole, Nedre Eiker og Ringerike), Vestfold (Sande), Telemark (Porsgrunn og Tokke) og Aust-Agder (Risør). Se bilde med utbredelseskart. Alt tyder på at vi har en rimelig fast, men fåtallig bestand av sangsikade i Norge. Det sparsommelige materialet som foreligger gir ikke noe godt grunnlag for å si at arten er sjeldnere i Norge nå enn den var tidligere. Mer detaljer om funnene som er gjort finner du i BioFokus-notat 2014-1.

Kjell Magne Olsen

SISTE NYHETER

Naturmangfold i foreslåtte vindkraftområder på Vestlandet

Naturmangfold i foreslåtte vindkraftområder på Vestlandet

Det foreligger planer om vindkraftutbygging i flere av de mest nedbørrike fjellområdene på Vestlandet. Naturverdiene i disse fjellene er imidlertid svært dårlig kjent. På oppdrag for Forum for natur og friluftsliv i Hordaland har mosespesialistene Torbjørn Høitomt og...

Mistillit til bukken som passer havresekken

Mistillit til bukken som passer havresekken

I NRK sin gravesak «Alt er ikke i sin grønneste orden» kommer det frem at skogforvaltningen i Norge er preget av fryktkultur, hemmelighold og underslag av miljøverdier. Skognæringen nyter stor tillit hos myndighetene. Næringen har selv ansvar for å vurdere hvilken...

Ny metodikk for kartlegging og verdisetting av bekkekløfter

Ny metodikk for kartlegging og verdisetting av bekkekløfter

En bekkekløft er en geomorfologisk og topografisk betinget landform. Den er formet som en V-dal eller et gjel i fast berg der det er eller har vært en bekk eller elv i bunnen. Dette er et naturmiljø Norge har et internasjonalt bevaringsansvar for, samtidig som...