Restaurering av kulturlandskap, vi har prøvd og det virker

Sigve Reiso, BioFokus, flyttet i 2006 med sin samboer til en fjellgård i Tinn kommune. Ved siden av å huse BioFokus sitt eneste «distriktskontor», har paret de siste 7 årene restaurert kulturlandskapet på gården gjennom manuell rydding, slått og beite. Observasjoner av floraen i perioden med restaurering er entydig positiv i forhold til artsmangfold, og viser at restaurering av gjengroende kulturlandskap kan ha svært positiv effekt for en rekke krevende kulturmarksarter.

De praktiske erfaringene med restaureringen på gården har gitt Biofokus en bedre innsikt i problematikken rundt praktisk skjøtsel av kulturlandskap og virkninger på artsmangfold, en erfaring som kommer godt med i fremtidig skjøtselsplanarbeid knyttet til biologisk mangfold i kulturlandskapet.

Bakgrunn om prosjektet

Ved overtagelse av gården høsten 2005 hadde innmarka ligget brakk i flere år. Regelmessig slått eller beite hadde vært fraværende siden 1980-tallet. Området bar tydelig preg av gjengroing, særlig gjaldt dette friske marktyper (fuktige bekkesøkk og flatere partier) og kantområder mot omkringliggende skog. På veldrenerte, bratte kantareal og tørre partier fantes fremdeles rester av artsrike naturenger med en rekke kulturbetingede planter. Friske marktyper med dypere jordsmonn bar mer preg av gjødsling og stedvis oppdyrking.

Etter overtagelse ble det raskt satt opp målsetninger om å restaurere mest mulig av kulturmarka på gården. Det ble også lagt ut ruter for analyse av vegetasjonen i restaureringsfasen. Restaureringsprosjektet besto bl.a. av tre/krattrydding, tuefjerning, restaureringsslåtter, inngjerding til beite og fristilling av gamle kulturminner. Restaureringen ble fokusert til de mest artsrike arealene av eiendommen der areal med rester av artsrik slåttemarkflora ble slått og arealer med kultureng samt rester av naturbeitemark ble beitet av hhv. islandshester, geiter og sauer samtidig med gradvis rydding av skog. Geitene (10-15 stk) og sauene (2-4 stk) har gått ute fra juni til oktober og i hovedsak beitet tidligere natureng- og hagemarksareal og er til god hjelp når det gjelder å holde ugress og løvoppslag nede i restaureringsfasen. De er også satt til beiting av åpne engareal med mye gjengroingsarter, der de bl.a. beiter effektivt på arter som høymole, geiterams, mjødurt, tyrihjelm, firkantperikum, div bregner og lyng. Hestene (rundt 18 stk) har beitet engareal som ikke blir slått og omkringliggende skog i to til tre uker i august. Nedbeitingen har vært svært god til tross for sent påslepp og tråkkskadene begrensede som følge av kort beiteperiode. Islandshestene er nøysomme og beiter godt ned det meste av urter og gress, men mindre av løvoppslag og de vanlige gjengroingsartene firkantperikum og geiterams. Løv og sistnevnte urter foretrekkes derimot som nevnt av geitene. Etter slått slippes også dyra inn til etterbeite på disse arealene. Det er også forsøkt sambeite med hest og småfe, noe som ga spesielt god nedbeiting.

Økt artsmangfold etter restaurering

Arbeidet med restaureringen har raskt gitt positive resultater med tanke på biologisk mangfold. Der nær hele arealet har nokså rask fått et økt artsmangfold. Etter fem år med restaurering ble det i regi av BioFokus utarbeidet en skjøtselsplan for kulturmarka på gården (BioFokus-rapport 2011-25). Det ble i den sammenheng avgrenset 6 naturtyper der fire har fått verdien viktig (B) og to svært viktig (A). Dette omfatter slåttenger (2), naturbeitemarker (2), hagemark og beiteskog. Karakteristiske kulturmarksarter på de mest artsrike delene av kulturmarka er prestekrage, engkvein, fjelltimotei, engsyre, vårpengeurt, skjermsveve, blåklokke, ryllik, småengkall, gulaks, sumpmaure, engsmelle, småsmelle, kattefot, småsyre, fjellmarikåpe, jonsokkoll, rødkløver, hvitkløver, tiriltunge, stemorsblom, rødsveve, engfiol, harerug, sauesvingel, rødknapp, engfrytle, kjerteløyentrøst, finnskjegg, firkantperikum og hårsveve. På mer baserike areal inngår også flekkgrisøre, bakkesøte, flekkmure, håndmarinøkkel (NT), dunkjempe, marinøkkel, fjellmarinøkkel og bakkestjerne. Stedvis står også orkideer som skogmarihånd, brudespore og hvitkurle (NT). Kulturmarkssopp som brunsvart jordtunge, skjelljordtunge, vridd køllesopp (VU), rødgul småkøllesopp, engvokssopp, seig vokssopp, krittvokssopp, kjeglevokssopp, elfenbenshette, mønjevokssopp, liten vokssopp og skjør vokssopp finnes spredt. Engene har også en nokså artsrik fauna av insekter, deriblant årlig sverming av den rødlistede grønn metallsvermer (NT) og funn av blomsterfluen Chalcosyrphus nemorum (EN). Sistnevnte ble fanget på blomsterrik slåttemark, men larven er tilknyttet død ved av osp og selje som finnes i umiddelbar nærhet i tilgrensende hagemark. En rekke insekter er tilknyttet slike mosaikklandskap med lysåpen skog og død ved i kombinasjon med blomsterenger, så potensialet for flere sjeldne og krevende arter er godt.  I beiteskog er det gjort funn av de rødlistede soppene ospehvitkjuke (NT) (på død osp) og skaftjordstjerne (NT) (på gammel maurtue), samt den rødlistede laven gryntjafs (NT) (på eldre bjørkestammer).

Som nevnt ble det i 2006 lagt ut seks kvadratmeterstore analyseruter for overvåking av karplantefloraen i forbindelse med restaureringstiltakene. En reinventering av disse i 2013 viste at samtlige av rutene hadde økt antall arter i denne perioden og at typiske gjengroingsarter hadde mindre dominans. Eksempelvis har arter som flekkgriseøre, flekkmure, småengkall, bakkesøte, hvitkurle og marinøkkel alle økt i antall og utbredelse i restaureringsperioden. Samtidig som skogstorkenebb, stormaure, geitrams og firkantperikum har gått kraftig tilbake. Eksempelvis økte de friske partiene av et slåttengsparti fra 7 arter pr m2 i 2006 til hele 20 arter i 2013. Tidligere dominerende arter som geitrams, vrangdå og kveke var da i 2013 helt forsvunnet. I tørrbakkene på samme slåtteng har ingen arter forsvunnet, men artsmangfoldet økt fra 22 til 31 arter innenfor analyseruta i samme tidsperiode.

Flere enger kan reddes

Resultatene antyder at mange brakklagte kulturlandskap rundt om i det gjengroende Norge fremdeles kan reddes og settes tilbake til gammel blomsterprakt hvis tiltak raskt settes i verk. Men like viktig i denne prosessen er faglig forankrede skjøtselsplaner som sikrer kunnskap på artsnivå og tilpasset skjøtsel til det biologiske mangfoldet på hver enkelt lokalitet. Våre erfaringer med kartlegging av kulturlandskap de siste årene antyder at ugunstig hevd er på mange lokaliteter en like stor trussel for biomangfoldet som ingen eller for svak hevd. I mange tilfeller virker også begge disse truslene sammen. Skjøtselsplanarbeidet i forbindelse med handlingsplan for slåttemark er derfor et stort steg i riktig retning, forhåpentligvis vil også naturbeitemark få en lignende handlingsplan med påfølgende skjøtselsplanarbeid innen kort tid.