Nytt nasjonalt kjerneområde for den utvalgte naturtypen kalklindeskog oppdaget i Skien

Stiftelsen BioFokus ved Sigve Reiso har i sammarbeid med Tor Erik Brandrud i NINA høsten 2013 og høsten 2014 kartlagt kalklindeskog i de nordligste delene av kalkområdene i Skien kommune i Telemark. Hele 18 naturtypelokaliteter med kalklindeskog ble avgrenset gjennom prosjektet, derav flere av sjeldent stort areal. Også en ny art for vitenskapen ble funnet. Totalt dekker disse rundt 250 daa, der den største lokaliteten er på 101 daa. Elleve av lokalitetene ble vurdert som svært viktig (A) og 7 til viktig (B). Velutviklede kalklindeskoger var før undersøkelsene ikke kjent utenfor Bamble og Porsgrunn kommuner i Grenlandsregionen, nå seiler indre deler av Skien opp som et viktig kjerneområde for kalklindeskog i både regional og nasjonal målestokk.

Da BioFokus høsten 2010 utførte naturtypekartlegging i Skien kommune, kom vi over en vestvendt skrent med kalklind-hasselskog ved golfbanen på Jønnevall innerst i Jerpensdalen (Reiso et al. 2011). Lokaliteten hadde et overraskende rikt mangfold av kalklindeskogssopper med funn av en rekke rødlistede arter. Slike velutviklede kalklindeskoger var på det tidspunktet  ikke kjent utenfor Bamble og Porsgrunn kommuner i Grenlandsregionen og funnet var i så måte interessant. Blant annet på bakgrunn av disse funnene tok Fylkesmannen i Telemark i 2012 initiativ til en supplerende kalklindeskogskartlegging med vekt på Skien. Det ble da funnet  store kalklindeskogslokaliteter av høy verdi langs vestskrenten av Kiseåsen og i Borgeåsen (Brandrud 2013). De nordre delene av Gjerpendalen (Jønnevall-Stulen-området) ble imidlertid da ikke kartlagt. Disse funnene i 2012, kombinert med topografien (mange vest og sørvendte brattkanter/skrenter) på kalkgrunnen i Jønnevall-Stulenområdet, indikerte et stort potensial for flere lignende lokaliteter og danner bakgrunnen for oppdraget og denne rapporten. Stulen-området har lenge vært kjent for å huse rike kalkbarskoger (jfr. bl.a. Bjørndalen & Brandrud 1989), men kalklindeskoger har aldri vært rapportert herfra tidligere.

Kalklindeskog er tørr, linde-hasseldominert skog på kalk, og finnes nesten kun i Oslofjordområdet (DN 2011, Brandrud m. fl. 2011, 2014). Kalklindeskog opptrer i tilknytning til rygger og brattkanter med kalkstein og kalkskifer. Lindeskogsbestandene finnes mest typisk på kalkbenker/kalkhyller i sør/vestkanten av rygger, øvre del av skrenter, eller i rasmarker. Lindetrærne står ofte i sprekker i kalksteinen, gjerne på bergkanter og store kalkblokker. Innover på mer massive, ikke-oppsprukkete kalkplatåer overtar gjerne kalkfuruskogen. I typisk utforming er lind dominerende i øvre kronesjikt, med hassel i nedre kronesjikt, men det kan også være samdominans av eik eller ask. Seks større (gjerne flerstammete) lindeindivider skal forekomme pr. daa for at det skal regnes som kalklindeskog. Videre forekommer ofte innslag av spisslønn, furu og gran. Flere større lindebestand står i kystnære områder der grana i liten grad er etablert, og trues i dag stedvis av en granekspansjon pga. manglende hevd, økt spredningstrykk fra plantinger, mangel på naturlige branner, samt naturlig spredning. I kalklindeskogen er de biologiske verdiene først og fremst knyttet til lind og dess følgearter av markboende sopp på svært kalkrik mark. Det finnes eikedominerte fragmenter av kalklindeskog (særlig i Grenland) der lind alltid er tilstede og der biosamfunnene av spesialiserte/truete arter er så lite avvikende at disse er håndtert som kalklindeskog. Kalklindeskog forekommer både på rasmark (ofte under bergvegger og i rasskar) og på kalkhyller og platåer (gjerne over bergvegger).

Kalklindeskog har fra 2011 status som utvalgt naturtype i henhold til naturmangfold­loven. Det er laget en egen handlingsplan for kalklindeskog, og igangsatt et overvåkings­program for truete sopparter (DN 2011, Brandrud m. fl. 2011, 2014). Naturtypen har fått et sterkt forvaltningsfokus av flere grunner. Kalklindeskog er en truet naturtype (Lindgaard & Henriksen 2011) og er det hotspot-habitatet som huser flest truete sopparter i Norge. Videre er denne undernaturtypen svært sjelden nasjonalt og internasjonalt.

Av de 18 registrerte kalklindeskogene, ble 16 spesielt undersøkt for jordboende sopp i 2014. Undersøkelsene avdekket et overraskende rikt artsmangfold. Spesielt skiller lokalitetene langs Slettevann-Stulsvann og ved golfbanen på Jønnevall seg ut med forekomster av sjeldne og høyt rødlistede arter. Totalt 31 rødlistearter ble påvist innenfor naturtypelokalitetene (tabell 2). Av disse er 15 i kategorien nær truet (NT),  7 i kategorien sårbar (VU), 8 i kategorien sterkt truet (EN) og  1  i kategorien kritisk truet (CR). Her ble sjeldne kalklindesskogsarter som bl.a. birislørsopp (EN), lilla jordbærslørsopp (EN), Katriinas slørsopp (EN), gul giftslørsopp (EN), gropknoll (VU; skal nå hete løvkorallknoll) og gulnende trevleslørsopp (CR) påvist. Ved Slettevann ble det også i 2013 funnet en slørsopp som etter DNA-sekvensering viser seg å være ny for vitenskapen. Mest hyppig forekommende var arter som som skrentslørsopp (EN) (9 lok), kjempeslørsopp (VU) (9 lok), edelslørsopp (NT) (7 lok) og bananslørsopp (VU) (6 lok). Potensialet for flere krevende markboende sopp regnes for stort, mens det er mer begrenset for vedboende sopp og andre artsgrupper.

I handlingsplanen for kalklindeskog fra 2011 ble anslått at det totale arealet for kalklindeskog her i landet var under 1000 daa (DN 2011). Med 250 daa nykartlagte lokaliteter i dette prosjektet og allerede over 100 daa kalklindeskog liggende inne i naturbase fra hhv Kiseåsen og Jønnevall, seiler indre deler av Skien opp som et viktig kjerneområde for kalklindeskog i både regional og nasjonal målestokk. Forekomst av kalklindeskog i denne delen av Skien var tidligere helt ukjent. Med de 18 nye lokalitetene her er det nå kjent nærmere 150 kalklindeskogslokaliteter i Norge, med et klart tyngdepunkt i Grenland og indre Oslofjord.

Kalklindeskogene i Skien skiller seg også ut ved at mange av lokalitetene ligger på større teiger i skogsterreng der det drives regulært skogbruk. Dominans av ungskog på flere av lokalitetene antyder at også kalklindeskogene i området er hardt utnyttet. Det er også plantet gran tett opptil mange lokaliteter. Kombinasjonen med at eiendommene drives aktivt og at flere av kalklindeskogene bør skjøttes, danner et godt grunnlag for å utarbeide skjøtselsplaner og gjennomføre tiltak. Spesielt kan dette være aktuelt på på flere av de store eiendommene i området med stor dekning av skogtypen.