Med bakgrunn i politiske signaler gitt i Stortingsmeldingen Natur for livet og andre dokumenter/vedtak de siste årene, har Miljødirektoratet startet en prosess for å lage et nytt konsept og en ny metode for kartlegging av verdifull natur, basert på beskrivelsessystemet Natur i Norge. Miljødirektoratet har i 2016-2017, i samarbeid med NINA, laget et utkast til ny metode. Verdisettingsmetodikken er utarbeidet for et sett av 70 naturtyper (NNFer) bestående av typene foreslått av NINA samt et sett av rødlistede naturtyper. BioFokus har i 2017 på oppdrag for direktoratet testet metoden i felt i 18 ulike områder i Sørøst-Norge med forekomst av ulike naturtyper og deretter gjort en evaluering av metodikken.
BioFokus har gjennom denne kartleggingen kartlagt 155 NNF-objekter fordelt på ca. 40 ulike NNF-typer. Det er samtidig kartlagt 193 ulike grunntype-objekter fordelt på 57 ulike grunntyper fra NiN-systemet. Resultatet av kartleggingen viser bl.a. at de fleste objektene kommer ut med høyeste verdi for lokalitetskvalitet, og færrest objekter med lavest verdi. Det gir en tydelig omvendt kvalitetspyramide sammenlignet med bl.a. DN Håndbok 13-metodikken, og innebærer at den nye metodikken tilsynelatende ikke klarer å gjøre forskjell på de mest verdifulle lokalitetene og de gode og til dels de middelmådige.
Regjeringen tar i Stortingsmelding 14 (2015-2016) – Natur for livet, sikte på en treffsikker forvaltning av norsk natur med en videreføring av kartlegging av arter og naturtyper og med en prioritering av den mest forvaltningsrelevante naturen, dvs. areal under stort press eller truete naturtyper, naturtyper som er viktige for mange arter og naturtyper som dekker sentrale økosystemfunksjoner. Det er samtidig sagt at NiN skal utgjøre kjernen i kartleggingen. Det er imidlertid flere grunnleggende problemer ved bruk av den foreslåtte metodikken, og ved implementeringen av NiN i kartlegging av forvaltningsprioritert natur. Metodikken og rammene den bygger på gir i liten grad grunnlag for en treffsikker kartlegging og verdisetting av den mest forvaltningsrelevante naturen.
Verdisettingsmetodikken bygger på prinsipper om at lokalitetskvalitet og verdi kan bestemmes objektivt ved bruk av rigide og skjematiske oppsett. Det er imidlertid en stor mengde valg som er tatt både i det grunnleggende NiN-systemet, i rammene som er gitt for metodikken, i komponentene og parameterne i metodikken, og i bruken av parameterne og plassering av ulike verdier for parameterne langs valgte verdiakser. I tillegg kommer de valg som tas av kartlegger ute i felt, og av brukere av data fra kartleggingen. Ulike valg og bruk av skjønn blir dermed i liten grad synliggjort i en slik skjematisk og detaljstyrt metodikk. I en metodikk som er mer målstyrt og mindre detaljstyrt, og hvor det åpnes for bruk av erfaringsbasert kunnskap og tekstlig beskrivelse, vil valgene i større grad kunne synliggjøres uten at objektiviteten og etterprøvbarheten blir mindre. En hundre prosent parameterstyrt metodikk basert på NiN vil, med rimelig ressursbruk, aldri kunne gi forvaltningen et så nyansert resultat som er nødvendig for å kunne ta gode beslutninger.
Det er ikke satt noen mål for hvor mye av de ulike naturtypene man ønsker å fange opp og ta vare på. For mange av naturtypene mangler inngangsverdier for tilstand/biotopkvalitet, og der hvor inngangsverdier finnes, er de ofte satt lavt. Dette innebærer ofte at svært store arealer avgrenses, at lokalitetskvaliteten for de arealene som har reell verdi blir satt for høyt og at natur i forringet tilstand (som tidligere ikke har vært vurdert som forvaltningsrelevant) blir kartlagt.
Vi peker på både problemer med den foreslåtte metodikken og forslag til løsninger. Av løsninger vi mener bør ha høy prioritet er:
- Starte en langsiktig prosess med en systematisk og grundig gjennomgang av aktuelle forvaltningsrelevante naturtyper og kriterier, samt variabler for kvalitetsvurdering og verdisetting. En slik langsiktig prosess må ta med seg vurderingene gjort av BioFokus, Miljøfaglig Utredning, NINA og Nibio i forbindelse med evaluering av verdisettingsmetodikken foreslått i de nå aktuelle NINA-rapportene. I tillegg må man hente ut det beste fra revisjonsprosessen av DN Håndbok 13.
- Fastsettelse av relevante inngangsverdier for tilstand/biotopkvalitet for alle naturtyper. Disse må settes i forhold til de målene som er satt opp for hver naturtype. Dette gjelder også rødlistede naturtyper som må inkluderes i naturtypene på en sømløs måte.
- Vurdere et system for fastsettelse av verdi/lokalitetskvalitet som er mer målstyrt enn detaljstyrt, se bl.a. Svensk metodikk SS 199000:2014. Det kan samtidig lages et skjematisk system med bruk av utvalgte parametere for fastsettelse av lokalitetskvalitet. Vi har laget et konkret forslag for hvordan et slikt oppsett kan se ut, basert på hovedkomponentene Artskvalitet og Biotopkvalitet. Betydning og vekting av tilstand må sees på separat og vurderes individuelt for hver enkelt type.
- Åpne for bruk av erfaringsbasert kunnskap (biologens vurderinger) i fastsettelsen av lokalitetskvalitet. Slik skjønn må alltid begrunnes. Kartleggingen må resultere i faktaark for de enkelte NNF-objekt som er pedagogiske, forståelige og mulige å anvende for etterbrukere. De må dermed også inneholde prosatekst og bilder.
I rapporten har vi laget et forslag til alternativt oppsett for fastsettelse av lokalitetskvalitet. I tillegg har vi gitt mange konkrete kommentarer til de ulike naturtypene, parameterne som er brukt og hvordan skalaen er brukt for de ulike parameterne.
Det er en lang vei å gå før prosessen er i mål. Forutsatt at det tas tak i utfordringene nevnt i punktene ovenfor, mener vi imidlertid at konseptet/metoden for kartlegging og fastsettelse av lokalitetskvalitet/verdi for forvaltningsrelevante naturtyper på sikt kan bli treffsikker, effektiv og et godt verktøy for forvaltning av biologisk mangfold i Norge, og vil dermed bidra til å oppfylle Stortingets mål på dette feltet. På veien ditt bør man merke seg at Stortinget gjennom sine formuleringer åpner for å bruke andre virkemidler i de tilfeller der NiN og det som finnes av vitenskapelig dokumentasjon ikke klarer å løse utfordringene knyttet til å stable en god, ressurseffektiv og forvaltningsrelevant metodikk på beina.
