Ulrika Jansson hos NRK: Om skogvern og råtebekjempelse som klimatiltak

I en artikkel på NRK.no 20.12.20 og påfølgende innslag på Dagsrevyen (fra 19 minutter), intervjues økolog Ulrika Jansson fra BioFokus i forbindelse med bekjempelse av rotkjuke, som forårsaker råte i grantrær. Dette er et av de foreslåtte tiltakene i Klimakur 2030 fra Miljødirektoratet og Jansson skrev høringssvar på vegne av BioFokus da Klimakur ble publisert tidligere i år. Jansson har doktorgrad i økologi fra Universitetet i Umeå fra 2009, leder BioFokus’ arbeid innen forskning/utvikling og har mange hundre timers felterfaring fra skogområder i hele Norge. Jansson uttaler i NRKs artikkel og nyhetsinnslag at skogvern er et klimatiltak, og vil i den følgende teksten utdype og dokumentere uttalelsene.

Om vern av skog som klimatiltak

Klimakur 2030 (Tabell B3, DEL B) lister en lang rekke tiltak i skog som skal bidra til at Norge kan oppfylle klimamålene. Mange av tiltakene spås å ha en positiv klimaeffekt på lang sikt, men mer usikker eller negativ effekt på kort sikt. Vurdering av effekt på andre økosystemtjenester inngår ikke i Klimakur, verken hvordan tiltakene påvirker skogens evne til å redusere virkningene av et endret klima (flomdemping skredsikring, vannkvalitet, robusthet mot skadedyr, tørke eller brann), eller skogens andre naturgoder.

Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) fastslo i rapporten Karbonlagring i norskeøkosystemer (2020) at det beste klimatiltaket er å la naturen være i fred, og påviste at det meste av karbonet i norske skoger (ca. 70-80 %) er lagret under bakken. Altså i rot- og soppsystemene, ikke i trestammen, og dette jordkarbonet slippes ut i atmosfæren ved industriell flatehogst, som er normen i dag. NINA-forskerne understreker nødvendigheten av å se klima og natur i sammenheng, dersom vi skal nå klimamålene.

Vern av skog foreslås ikke som et klimatiltak i Klimakur 2030. Dette til tross for at økt hogst i dag gjør at det blir mindre areal med eldre skog som tar opp og lagrer karbon. Det tar lang tid (50-100 år) før nye trær har tatt opp like mye karbon som hogsten slipper ut . Dette fører til synkende karbonopptak nå. I Miljødirektoratets rapport «Vern eller bruk av skog som klimatiltak» skriver man at (side 10) at «Vern av skog gir på kort sikt mindre CO2 i atmosfæren enn bruk.» Det fastslås videre at dersom bruk av biomassen kan bidra til å unngå fossile utslipp kan bruk av skog gi mindre CO2 i atmosfæren på lengre sikt (den såkalte substitusjonseffekten).

I rapport M-519 har forfatterne lagd en prinsippskisse (side 7) som viser på endring av skogens karbonlager med og uten hogst, og med og uten substitusjon. Man forutsetter her at karbonlageret i en vernet skog når et metningspunkt, men skriver samtidig at det ikke er tilstrekkelig kunnskap om utviklingen i gammel skog til at man kan konkludere at dette stemmer.

Skissen viser at karbonlageret reduseres ved hver hogst og sakte bygger seg opp igjen til nivået før hogst. I norsk skogbruk regnes et tre som hogstmodent ved ca. 60-120 års alder, slik at hver syklus er i den størrelsesorden. Uten substitusjon betyr dette at karbonlageret i en skog som gjentatt hogges ved hogstmoden alder aldri når opp til samme karbonlager som en vernet skog. Også om man forutsetter at karbonlager i en vernet skog når et metningspunkt.

Dette betyr at bruk i istedenfor vern som klimatiltak forutsetter at bruken av karbon fra fossile kilder («svart karbon») reelt reduseres i takt med at bruken av biomasse øker. Dersom bruken av «svart karbon» fortsetter oppover eller er konstant samtidig som vi bruker mer av biomassen vil de totale karbonutslippene fortsette å øke. Det er for øvrig stilt spørsmål ved klimanytten av substitusjonseffekten i en nylig artikkel i tidsskriftet Nature. Det er heldigvis mulig, gjennom et lavere forbruk, å redusere forbruket av «svart karbon» uten å samtidig øke bruken av biomasse.

Som man skriver i rapporten «Vern eller bruk av skog som klimatiltak» vil CO² frigis til atmosfæren når skogen hogges, og trevirket etter hvert brytes ned eller forbrennes. I Klimakur 2030 skriver man at «Noen av tiltakene som har effekt på lang sikt vil imidlertid kunne føre til utslipp i 2030, særlig tiltak der man tar ut biomasse for å optimalisere produksjonen på arealet»

Hvilket tidsperspektiv som legges til grunn i vurderingen for vern eller bruk av skogen er helt essensielt i vurderingen av skogens rolle for å redusere klimaendringene.

Vi skal ha et aktivt skogbruk i Norge. Men verden har en tidsperiode på mindre enn én tre-generasjon (60-120 år) på å redusere utslippene av klimagasser og holde temperaturøkningen under 2 grader, og med det tidsperspektivet vil ofte vern være et bedre klimatiltak enn skogbruk. Det er imidlertid ikke slik at all skog bør eller kan vernes, da det er mange hensyn å ta. Dagens målsetting for skogvernet i Norge ligger på 10 %. Men økt kunnskap om skogens rolle for klima er det mulig at det tallet burde økes noe.

Rapporten «Vern eller bruk av skog som klimatiltak» hadde ikke som hensikt å vurdere skogens rolle i tilpasning til et endret klima, eller effekter av vern for skogbruksnæringen og andre næringer.

Heller ikke Klimakur 2030, som er grunnlaget for mange av dagens politiske beslutninger om klima og skog, har tatt inn en vurdering av skogens rolle for klimatilpasning. Man tar heller ikke inn kostnadene for andre sektorer av et endret klima. Dette i kontrast til svenske Skogstyrelsen som i januar 2020 presenterte en rapport om klimatilpasning i skogbruket). Konklusjonene her er interessant nok nesten de motsatte av Klimakur i Norge. De skriver at vi trenger mer varierte skoger, mindre flatehogst og færre kjøreskader for å møte et endret klima. Vi vet også at skogen foruten å binde og lagre karbon også renser vann, hindrer flom og skred, gir oss opplevelser og god helse, huser tusenvis av arter og kanskje morgendagen kreftkur.

I BioFokus’ høringssvar til Klimakur 2030 påpekte vi at slike vurderinger må ligge til grunn før Klimakur kan fungere som et helhetlig kunnskapsgrunnlag for norsk skogforvaltning i et endret klima. Det bør også gjøres en helhetlig vurdering av hvordan Klimakurs tiltak i skog påvirker de andre naturgodene vi henter fra skogen.

En kombinert Klima- og Naturkur vil kunne gi forvaltningen det kunnskapsgrunnlaget de trenger for å fatte veloverveide beslutninger.

Vi ser frem til at NIBIO, NINA, NMBU m.fl. bruker modeller som også tar inn jordkarbonet (der mesteparten av karbonet i norsk skog finnes) i sine beregninger. Og bruker modeller som er tilpasset skog over hogstmoden alder. Gammelskog tar fortsatt opp karbon og besitter store karbonlagre. Heldigvis har et stort forskningsprosjekt om skog, biodiversitet og karbonlager akkurat fått finansiering fra Forskningsrådet.

Å løse klimakrisen er noe som virkelig haster, så det å redusere årlig hogstareal, øke omløpstiden og øke arealet for skogvern er den raskeste måten å «bruke» skogen på i klimakampen. Så kan det være fornuftig å la forskerne finne ut mer om skogkarbon før vi øker hogsten, i klimaets navn.

Om råtebehandling av stubber

I Klimakur foreslås råtebekjempelse som et klimatiltak. Dette fordi trær med råte gir mindre kvalitetsvirke som kan brukes til byggematerialer. Å bekjempe råte vil da kunne gi positive klimaeffekter da karbonet i den delen av trærne som blir brukt til byggematerialer (ca. 20% av stokken) blir lagret lenge i konstruksjoner og kan erstatte andre byggematerialer. Rotkjuke, egentlig granrotkjuke og fururotkjuke (Heterobasidion parviporum og H. annosum), forårsaker rotråte og gir store økonomiske tap for tømmerindustrien. Råteproblemet har vært kjent lenge og er økende.

Rotkjuken begunstiges av dagens skogbruk (med mange stubber å infisere) og av et varmere og våtere klima, som er en trolig effekt av klimaendringene (flere døgn i året med varmegrader, slik at rotkjuken kan spre sine sporer). I naturskogen er rotkjuke ikke like vanlig som i tett plantede granskoger. Her er det et større mangfold av vedsopp som holder rotkjuken i sjakk. Klimatrusselen fra rotkjuke i produksjonsskog handler kort fortalt om at det blir mindre byggevarer og mer dopapir og energi-ved av et råteangrepet tre. I dagens skogbruk hogges skog året rundt, ikke bare på vinteren. Dette øker spredningen av rotkjuke og utfordringen med råtne trær.

I Klimakur foreslås flere tiltak for å redusere rotråte, både bytte av treslag, vinterhogst og bruk av stubbebehandling. I underlagsrapporten fra NIBIO står det på side 35 at det mest effektive tiltaket er skifte av treslag fra gran til et treslag som er motstandsdyktig mot rotkjuke. Dette blir ikke/lite praktisert pga. mangel på alternative treslag som er økonomisk gunstig å produsere.

Vinterhogst løftes i samme rapport som er et godt forebyggende klimatiltak mot spredning av rotkjuke. Å la skogsmaskiner og arbeidskraft stå uvirksomme åtte måneder av året er ikke en økonomisk god ordning. Men i tillegg til å redusere spredning av rotkjuke, vil vinterhogst også medføre mindre lekkasje av karbon fra skogbunnen, takket være mindre kjøreskader. Og mindre avrenning av miljøgifter, næring og humus fra hogstflater og tynningsfelt til vann og vassdrag. Som en ytterligere bonus vil færre fugler bli forstyrret i hekketiden dersom hogst unngås på våren og forsommeren.

Råtebekjempelse som et forbyggende tiltak med hjelp av stubbebehandling med urea eller Rotstop fremmes i Klimakur som et godt forebyggende tiltak. Og det var jo dette som var hovedtema i NRK-artikkelen. Rotstop er enkelt forklart en oppløsning av sporer av en annen sopp, stor barksopp (Phlebiopsis gigantea), som finnes naturlig i norsk skog.

Er det en konflikt med naturmangfold her? Å øke forekomsten av én art på bekostning av andre kan potensielt gi økologiske konsekvenser. Å spre stor barksopp med en svært begrenset genetisk variasjon vil også kunne påvirke det genetiske mangfoldet innen arten. Om dette får store økologiske konsekvenser er tvilsomt, og temmelig ukjent, men det er gjort noen studier i Finland som ikke viser på noen større negative effekter.

Råte i produksjonsskog gir ikke en masse viktig død ved for artene, men råte i tømmerstokker som burde blitt planker. Råte i naturskog er derimot viktig for artene. Og naturskog blir det mindre av ved flatehogst. Det er fortsatt slik at det hogges i mange død-ved-rike skogbestander som aldri har vært flatehogd og det at vi etter krigen har flatehogd ca. 70% av den mer produktive grandominerte skogen er mer bekymringsverdig for de økologiske sammenhengene og for artsmangfoldet i skogen, enn bruk av biologisk bekjemping av rotkjuke med stor barksopp etter hogst.