Overraskende mosefunn i Lærdal

Det har blitt en god tradisjon å starte feltsesongen med en mosetur til et skikkelig interessant område på Vestlandet tidlig i mai. De siste årene har en gruppe ivrige bryologer besøkt flere interessante lokaliteter i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Både Stadt, Bremangerlandet, Ålesund-området og Geiranger har blitt besøkt. I år sto Lærdal for tur, og her fikk vi nok noe bedre uttelling enn selv de mest optimistiske kunne håpe på.

Et av hovedmålene med turen var å gjenfinne broddknausing Grimmia arenaria (DD) som ble samlet ved «Lærdalsøren» i 1886. En annen uvanlig Grimmia, fjordknausing G. laevigata (VU) som har blitt samlet i området ved flere anledninger sto også på ønskelista.

Lærdal er kjent for sitt svært tørre og kontinentale klima. Den gjennomsnittlige nedbørsmengden i Lærdalsøyri ligger under 500 mm per år, noe som er om lag en femtedel av det som faller i Bergen og omtrent like mye som på Røros eller i Palma på Mallorca. Noen kilometer innover i dalen er det trolig enda litt tørrere, før det igjen øker gradvis innover mot Filefjell. Det tørre klimaet har skapt spesielle tørrbakkemiljøer som er særlig godt utviklet på nordsiden av dalen fra Lærdalsøyri og noen kilometer innover dalen. Mye av dette antas å være et gammelt kulturlandskap som ble holdt åpent av beitedyr. Stedvis er miljøet imidlertid så grunnlendt og tørt at det trolig er mer eller mindre naturlig uten trær og busker. I dag finnes knapt husdyr på utmarksbeite i disse liene lenger, men en nokså tett hjortebestand ser ut til å bidra til å holde noen av disse tørrengene åpne.

De grunnlendte tørrengene ser ut til å grovt kunne deles i to typer. De som er permanent tørre og som kun får tilførsel av vann direkte gjennom nedbør, og de sesongfuktige som påvirkes av sigevann som renner nedover de bratte liene med et høydespenn på opp mot 1500 meter. De sesongfuktige partiene utgjør kun en liten del av det totale arealet med grunnlendt mark, men det viste seg at det var her de virkelige godbitene vokste.

Det var i lia ovenfor Ljøsne, noen kilometer inne i Lærdalen av de virkelige godbitene begynte å dukke opp. Først fant vi småklokkemose Encalypta vulgaris (VU) på et par knauser rett opp for butikken. Deretter dukket det opp store mengder med det vi foreløpig antar er sveipløkmose Phascum cuspidatum (syn: Tortula acaulon) på baserik leire/silt i løvskogen oppe lia. Dette er en art som vanligvis enkelt lar seg bestemme i felt, men denne gangen var plantene svært små og kapslene var mye mer synlige enn det som er vanlig for denne arten. Fjordknausing vokste også spredt på eksponerte berg oppover i lia, gjerne sammen med flere andre, vanligere arter i samme slekt. Så kom vi bort til en av de første virkelig velutviklete sesongfuktige, grunnlendte engene. Her fant vi først nokså mye småklokkemose, før noen thalløse levermoser fanget oppmerksomheten vår. En kombinasjon av litt dårlig kunnskap om disse artene i gruppa og et noe lukket sinn gjorde at et par snålinger nokså raskt havnet ubestemt i sekken før vi jobbet oss videre. Videre bestemmelse av disse viste at vi hadde funnet duftsepter Mannia fragrans (CR). Denne arten er fra før kun kjent fra Hovedøya i Oslo og har i årevis fremstått som det ultimate eksempel på en varmekjær, sørøstlig art som så vidt klamrer seg fast i Norge. Men det var flere overraskelser på gang. Vi samlet en koppmose som vi først antok var bråtekoppmose Entosthodon muehlenbergii (CR), men dette viste seg senere å være den enda mer overraskende Enthostodon pulchellus, en art som tidligere ikke er kjent fra Norge. Arten er heller ikke kjent fra andre land i Skandinavia eller Norden og nærmeste voksested er sør i Storbritannia.

Av andre interessante arter som ble funnet i samme område kan lermose Reboulia hemisphaerica, knoppvrangmose Bryum funckii (DD), glasshårlav Leptochdium albociliatum (VU), olivenlav Fuscopannaria mediterranea (NT), pelskjuke (VU) og smånøkkel (NT) nevnes. Disse tørrbakkene har mange fellestrekk lignende miljøer både i indre Oslofjord og i Gudbrandsdalen, men de milde vintrene i Lærdalen gjør nok dette til et av de aller beste områdene for kontinentale, varmekjære mosearter i Norge.

Og hva med broddknausing, den vi egentlig kom for finne? Nei den fant vi ikke igjen denne gangen…

Takk til Hans H. Blom, Oddvar Olsen, Perry Larsen, Geir Gaarder, Anette Gundersen og Solfrid H. L. Langmo for god innsats!