I NRK sin gravesak «Alt er ikke i sin grønneste orden» kommer det frem at skogforvaltningen i Norge er preget av fryktkultur, hemmelighold og underslag av miljøverdier.

Skognæringen nyter stor tillit hos myndighetene. Næringen har selv ansvar for å vurdere hvilken skog som skal hogges, hvilke naturhensyn som skal tas og hvilken skog som skal vernes. De har fått 200 millioner i tilskudd fra myndighetene for å kartlegge miljøverdier i produktiv skog, men rapporter bare en brøkdel av hva de finner. Skandalen i Vermedalen i Seljord er ikke unik, tall fra landskogstakseringen viser det samme mønsteret over hele landet. Hele 90% av miljøverdiene som finnes i skogen, når ikke frem til hverken skogeier eller myndigheter.

Artikkelen viser en fryktkultur i miljøforvaltningen, der konsulenter og forskere ikke vil involveres i frykt for konflikt og sin egen arbeidsplass. Underslag av miljøareal, hemmelighold av data for sivilsamfunnet og fryktkultur minner mer om stater vi ikke liker å sammenligne oss med, enn på den kunnskapsbaserte og etterprøvbare miljøforvaltningen Stortinget ønsker.

Dette handler ikke om kartleggingsmetoder, men vilje og evne til å gi samfunnet det kunnskapsgrunnlaget det trenger for å kunne velge mellom bruk og vern. Skal dette inn på et bærekraftig spor, kan ikke lenger bukken passe havresekken.

Sviktende kunnskapsgrunnlag i skog

Det er avdekket fra mange hold at skognæringens miljøkartlegginger med MiS ikke gir godt nok grunnlag for en kunnskapsbasert og bærekraftig forvaltning av norsk skog.

Biofokus sammenstilte i 2019 resultater fra skogbrukets egen kartlegging av skog (MiS), med kartlegging utført av næringsuavhengige fagfolk i perioden 2004-2018. Der konkluderte vi med at skognæringen kun fanger opp 1/7 – altså 14 prosent – av skogsarealet uavhengige biologer avgrenser som særs viktig for bevaring av naturmangfoldet. Viktige arealer for rødlistearter blir ikke fanget opp i kartleggingen og det er en betydelig underkartlegging av den biologisk viktige arealene på høyproduktiv og lavereliggende skogsmark, slike som er spesielt viktige for biologisk mangfold og mangelskogtyper i skogvernet.

Vår analyse og konklusjon av alvorlig underrapportering i 2019 er støttet i flere andre fagmiljø. Lignende tall på underrapportering har blitt presentert fra flere institusjoner de siste årene, deriblant NIBIO, NINA og Universitetet i Oslo (Gjerde m. fl. 2021, Halvorsen m. fl. 2021, Gjerde m. fl. 2020, Framstad og Sverdrup-Thygeson 2015, Gjerde og Sæterdal 2015). Mest oppsiktsvekkende er MiS-data fra landskogstakseringen, som har overvåket skogressursenes utvikling siden 1920-tallet. De viser at i produktiv skog over hele landet kan det forventes å finne ca. 22 % dekning av MiS-figurer, mens skogbruket selv bare finner ca 2 %. Dette viser tydelig at samfunnet og forvaltningen kun presenteres for en brøkdel av de reelle naturverdiene i skogen. Selv om kriteriene for tilskudd fra landbruksmyndighetene til MiS-kartleggingen legger til grunn at all eldre skog der det er aktuelt med sluttavvirkning skal kartlegges, har skognæringa fått utbetalt tilskudd og sluppet unna med å skrape i overflaten.

Grunnmuren for forvaltningen av skogen

Skognæringens egen kartleggingsmetode MiS er i dag den eneste heldekkende ressurskartleggingen av viktige livsmiljøer for biologisk mangfold i skog og danner grunnmuren for forvaltning av biologisk mangfold i skog. Miljøregistreringer i skog (MiS) skal framskaffe informasjon om viktige miljøkvaliteter i skogen til bruk for skogeier. Etter registreringen velger man ut de arealene med livsmiljøer som skal settes av og forvaltes som nøkkelbiotoper. De avgrensede miljøfigurene i MiS er bærebjelken for ivaretagelse av viktige skogområder og skal også fungere som et virkemiddel i arbeidet med å få frem områder for frivillig vern. MiS danner også i mange tilfeller grunnlag kommunal saksbehandling etter naturmangfoldloven, f.eks i forbindelse med godkjenning av veibygging. Opplæring i og praktisering av MiS gjøres av skogbruket selv. Det er også eneste kartleggingsmetode som får tilskudd fra det offentlige og har av den grunn vært enerådende som kartleggingsmetode i skogbruket de siste tjue årene.

Vermedalen Foto: Terje Blindheim

Uten kunnskap vet vi ikke hva vi skal ta vare på eller hva som ødelegges

Når bare 10 % av miljøverdiene i skogen fanges opp, vakler hele forvaltningen. Det er etter vårt syn ikke lenger mulig å drive bærekraftig etter lover og regler, eller følge miljøsertifisering når kunnskapsgrunnlaget er så mangelfullt. Det er heller ikke mulig for næringa å ha fungerende komplimentære utvelgelser av de viktigste arealene, slik metoden tilsier, eller å finne potensielle verneområder. Vi vet rett og slett alt for lite om hva som bør ivaretas, eller hva vi mister av viktig skog.

Som i eksempelet fra Vermedalen, der manglende kunnskap om miljøverdiene førte til at bygging av skogsbilvei ble godkjent av kommunen og miljøsertifisert hogst ble planlagt i nasjonalt viktig skog for biologisk mangfold. Dette er en skog som etter MiS-metoden skulle ha vært full av livsmiljø-figurer, i så store konsentrasjoner at det ville vært naturlig for skogeier å vurdere frivillig vern. Slike eksempler ser vi stadig vekk, våre siste rester av nasjonal og internasjonal viktig skog hogges, og der manglende kunnskap om verdiene er hovedårsaken. Uten kunnskap settes også lovverk og sertifisering ut av spill.

I Vermedalen har frivillige på søndagstur fremskaffet mer kunnskap om miljøverdiene i skogen enn skogbrukets egen miljøkartlegging med million-budsjett. Her har både myndigheter (som har gitt tilskudd) og skogeiere (delvis betalt) fått et svært dårlig produkt. Dårlig kartlegging og minimale registreringer er det helt klart skognæringa som tjener mest på, ikke miljøet eller skogeierne som kan få en svært god økonomisk kompensasjon ved vern. I skogloven heter det også: «Skogeigaren skal ha oversikt over miljøverdiane i eigen skog og ta omsyn til dei ved gjennomføring av alle tiltak i skogen.» Kunnskapen skognæringa legger på bordet er så mangelfull at den kan sette skogeieren på kant med lovverket.

Mangelfull biologisk kompetanse

Skog utgjør svært komplekse økosystemer og det krever mye erfaring og forståelse for å kunne skille de særlig viktige arealene for biologisk mangfold fra mindre viktige arealer. Firkantet metodikk hvor naturen tilpasses metoden og ikke omvendt, og hvor erfaringsbasert skjønnsutøvelse ikke har noen plass, fører ofte til at feil arealer avgrenses.

En rapport fra Universitetet i Oslo ved bl.a. Rune Halvorsen som har utviklet NiN-systemet, avdekket i 2021 store avvik mellom livsmiljøet rik bakke kartlagt etter NiN og skogbrukets egen MiS-registrering av samme livsmiljø. MiS-instruksen for kartlegging av dette livsmiljøet har endret seg lite fra starten og mye av kalkskogen i området burde helt klart vært fanget opp.

NIBIO har også dokumentert lignende avvik i undersøkelser av livsmiljøet «rik bakkevegetasjon» fra andre steder på Østlandet i rapporten fra 2020. Her fant forskerne at hele 74% av prøveflatene utenfor MiS-figurene var over inngangsverdiene for kartlegging av rik bakkevegetasjon, men likevel ikke fanget opp i skognæringens kartlegginger. De peker bl.a. på manglende kunnskap om skogøkologi og indikatorarter som finnes hos planleggerne gjør kartleggingen vanskelig (Norsk skogbruk 09/20). Dette understreker behovet for bedre biologisk kompetanse inn i kartleggingene.

I NRK sin reportasje fra Vermedalen ser vi også at næringsrepresentantene har åpenbare problemer med å fange opp miljøkvaliteter, selv ved en nøye etterkontroll. For eks. ble livsmiljøet «hengelav», ikke fanget opp i det hele tatt, selv om skogen var full av hengestry og andre lyse hengelav over inngangsverdi til figurering.

Næringsuavhengighet, åpenhet og faglig forankring må på plass i alle ledd

Et godt og troverdig kunnskapsgrunnlag er bærebjelken i en kunnskapsbasert forvaltning av biologisk mangfold i skog, og er avgjørende for å kunne gjøre gode avveiinger mellom vern og hogst. Vi setter dermed et sterkt spørsmålstegn ved i hvilken grad det per i dag foreligger et godt kunnskapsgrunnlag for forvaltningen av biologisk mangfold i skog. Det foreligger en åpenbar risiko for at beslutninger og prioriteringer vedrørende forvaltning av biologisk mangfold i skog blir tatt på et manglende grunnlag, at skoger med verdifulle livsmiljøer for truede arter blir hogd, og at det ikke er våre viktigste arealer for biologisk mangfold som blir tilbudt og vurdert for frivillig vern.

Det behøves næringsuavhengige kartlegginger, åpne prosesser, og forvaltningen av miljøverdiene i skogen bør ligge til miljømyndighetene.

Under er det, ut ifra våre erfaringer med MiS, satt opp forslag til forbedringer av dagens system for kartlegging av miljøverdier i skog:

• Flytte ansvaret for miljøkartleggingene fra næringsmyndighetene til miljømyndighetene, for å sikre bedre faglig kontroll av utførelsen av kartleggingene.
• Sette sammen brede faggrupper av fagfolk fra forskning- og kartleggingsmiljøer for å jobbe med oppdatering av instrukser, spesielt for skogtyper som er dårlig fanget opp av MiS.
• Oppgradere instruks slik at den i større grad fanger opp leveområder for rødlistearter og skog viktig for truede arter.
• Stille krav til fagbiologisk kompetanse hos kartleggere ved kartlegging av miljøverdier i skog, på lik linje med krav i all annen naturkartlegging.
• Sikre kontrollrutiner som sikrer at tilskuddet til kartlegging fra myndigheter brukes etter intensjonen.
• Sikre åpne og næringsuavhengige kartlegginger og forvaltningsprosesser.
• Gjøre alle data offentlig tilgjengelig og nedlastbare for offentligheten. 

   

   

  

  Vermedalen Foto: Terje Blindheim

  

  Vermedalen Foto: Terje Blindheim

  

  Vermedalen Foto: Terje Blindheim

  

  Vermedalen Foto: Terje Blindheim

  

  Vermedalen Foto: Terje Blindheim

  

  Vermedalen Foto: Terje Blindheim

  

  Vermedalen Foto: Terje Blindheim

  

  Vermedalen Foto: Terje Blindheim

  

  Vermedalen Foto: Terje Blindheim