I fjor høst gjennomførte Biofokus ved John Gunnar Brynjulvsrud og Solfrid Langmo ettersøk av de to sjeldne mosene brannmose Leptodontium flexifolium (Sterkt truet) og oddsåtemose Campylopus brevipilus (Sterkt truet) på kjente lokaliteter i Alver og Austrheim kommuner på oppdrag for Statsforvalteren i Vestland. Formålet med prosjektet har vært kunnskapsinnhenting om disse to sjeldne artene, samt å skissere skjøtselsråd ved positivt funn.
Brannmose er en av flere spesialiserte arter knyttet til åpen torvjord, fortrinnsvis i brent kystlynghei i oseaniske miljø. Den vokser der nitrogen frigjøres etter brann eller rydding av vegetasjon. For å finne den må du ned på kne. Skuddene er maksimalt 15 millimeter høye, og lys grønne. Slik er det jo mange som ser ut, men den har noen «brutale» tenner i bladspissen som skille den fra absolutt alle andre. Og den finnes i tette, små tuer på nybrent torv i lyngheier. Og nesten bare der. I hele Norge har arten rundt 20 kjente funn fordelt på noen få lokaliteter.
Brannmose har tungeformete blad som har kraftig tannete bladkanter.
Formålet med prosjektet var å se om vi kunne gjenfinne arten, og det gjorde vi, til gangs! Den er tidligere bare påvist på øya Lurøykalven, men ble også funnet i solide bestander på fastlandet. Det som for oss var mest stas, var å finne den med sporofytter (sporebærere), noe som ikke tidligere var påvist i Norge (se øverste bilde).
Trues av fremmede arter og gjengroing
Felles for heiene der brannmosen ble funnet, var at det var få år siden det var brent, og at de enda ikke var kolonisert av ribbesåtemose, en fremmedart som sprer seg raskt i de samme miljøene i lyngheiene på Vestlandet og er et stort problem for mer konkurransesvake arter slik som brannmosen.
Nybrent lyngheilandskap med brannmose på Lygra
Oddsåtemose er som brannmose en konkurransesvak pionérart som er avhengig av blottlagt mineralblandet jord. Den ble sist påvist i Norge i 1982 på Karmøy i Rogaland og på Frøya i Trøndelag. Funnet fra Fonnes i Austrheim er fra 1973. Det ble gjennomført grundige søk etter arten på Fonnes høsten 2024, men arten ble ikke gjenfunnet. Landskapet har imidlertid gjennomgått store forandringer de siste 50 årene, med endret eller opphørt hevd, og stedvis tilplanting med de fremmede treslagene sitka-/lutsgran, som også er i spredning i landskapet.
Anbefaler undersøkelser av moser i lyngheiene
Både brannmose og oddsåtemose er arter som i stor grad er knyttet til kystlyngheier, og begge artene har flere forvekslingsarter og er lette å overse. Siden kystlynghei ble hjemlet i forskrift for utvalgt naturtyper i naturmangfoldloven i 2015 har det blitt kartlagt store arealer med naturtypen langs kysten fra Hvaler til Lofoten, men det er svært begrenset hvor mange av disse som er grundig undersøkt for moser. Undersøkelser av moser i kystlyngheier vil derfor kunne være et nyttig tilskudd til kunnskapsgrunnlaget om kystlyngheier, med en viss sannsynlighet for å avdekke nye lokaliteter med enten brannmose eller oddsåtemose.
For oss er funnene gjennom prosjektet veldig interessante. Ikke bare fant vi arten vi lette etter, men etter mye leting på Vestlandet, ser vi også at den helt tydelig er knyttet til lyngheier som er i aktiv drift, og som brennes regelmessig. Den er altså en av artene som er avhengig av denne formen for skjøtsel for å kunne overleve i lyngheiene. Se film om brenning av kystlynghei (Miljødirektoratet).
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.