Kartlegging og oppfølging av striglegulmose (CR)

Leveområdene til den kritisk truede striglegulmosen trues av gjengroing. Biofokus har kartlagt og utarbeidet en forvaltning- og oppfølgingsplan for å sikre og styrke de kjente populasjonene av striglegulmose i Viken, Vestfold og Telemark.

Moseekspertene Torbjørn Høitomt og John Gunnar Brynjulvsrud har på oppdrag fra Statsforvalteren i Vestfold og Telemark og Statsforvalteren Oslo og Viken kartlagt striglegulmose Drepanocladus lycopodioides i kommunene Larvik, Tjøme, Hvaler og Fredrikstad.

Kartleggingen er gjennomført i forbindelse med utarbeidelse av forvaltnings- og skjøtselsplan for arten gjennom tilskuddsordningen for trua arter. Alle kjente lokaliteter med striglegulmose per 2022 i Viken, Vestfold og Telemark er vurdert, det vil si enten undersøkt i felt eller vurdert på bakgrunn av tilgjengelig informasjon, flyfoto m.m.

Striglegulmose kjennetegnes ved forholdsvis store, uregelmessig forgreinede, glinsende skudd, med brede, ensidig bøyde, gradvis avsmalnende konkave blad, med en relativ smal, men tydelig bladnerve.

Av arter som vokser i tilsvarende miljøer kan den forveksles med stormakkmose Scorpidium scorpioides, men sistnevnte har enten svært kort, eller mangler bladnerve. Småvokste skudd kan ligne nerveklo Drepanocladus sendtneri. Sistnevnte har spedere skudd og noe smalere blad, men i tvilstilfeller bør artene bestemmes ved hjelp av mikroskop-karakterer. Arten kan også ligne snøgulmose Drepanocladus angustifolius, men denne har en høyereliggende/nordlig utbredelse i Norge.

Leveområder

Arten er kjent fra et fåtall lokaliteter langs kysten av Sør-Norge, i Østfold, Vestfold, Agder og Rogaland. I Norge er striglegulmose påvist i kalkrike til svært kalkrike grunne våtmarker, pøler og dynetrau langs kysten, ofte på skjellsandsedimenter.

Arten har høy toleranse for næringstilførsel og forekommer bl.a. i husdyrgjødslete beitemarker og dynetrau, men den er trolig ikke spesielt næringskrevende da den også forekommer i grunne utvaskede pøler. Leveområdene tørker ofte opp på sommerhalvåret, og arten virker å være tilpasset vekslingen mellom våte og tørre perioder, og/eller svakt fluktuerende vannstand. Hvor lange tørkeperioder arten tåler før den lider av tørkestress er imidlertid uvisst.

Striglegulmose forekommer i bl.a. husdyrgjødslete beitemarker og dynetrau. Foto: John Gunnar Brynjulvsrud

I Sverige er arten tidligere påvist i periodevis våte miljøer i kalkrikt jordbrukslandskap, men arten har hatt en betydelig tilbakegang i disse miljøene i de senere år. Gamle funn på sentralt på Asmaløy på Hvaler, og nord for Fjellskilen i Fredrikstad antyder at dette også har vært tilfelle i Norge. Sporekapsler er ikke kjent fra Norge, og det er sannsynlig at arten har dårlig spredningsevne. Det antas at mosefragmenter er den viktigste spredningsmåten.

Trusler

Striglegulmose er vurdert til kritisk truet (CR) på Norsk rødliste for arter 2021 som følge av liten populasjonstørrelse i pågående nedgang og pågående nedgang i største delpopulasjon.

Gjennom de siste 100 årene har store deler av de kystnære områdene i Sør-Norge gjennomgått store endringer i arealbruk med bl.a. opphørt beite, endrede driftsformer i landskapet, utbygging, slitasje som følge av økt ferdsel, gjengroing av landskapet og fremmedartsproblematikk.

Leveområdene til arten langs kysten av Norge er truet av pågående gjengroing som følge av endrede driftsmetoder i landbruket. Gjengroing av områdene skygger ikke kun ut arten, men kan også forårsake endringer i vannhusholdningen, samt endringer i næringstilførsel.

Omfattende gjengroing av landskapet på Røvika i Larvik. Historisk ortofoto t.v. (Vestfold 1959-79), og ortofoto over samme område fra 2022 (Norge i bilder 2022).

Flere av de kjente lokalitetene i Norge er imidlertid i områder som beites, eller som tidligere er beitet. Moutmarka på Tjøme som trolig omfatter de største kjente norske forekomstene, beites i hovedsak av storfe. Lokalitet Skipstadkilen V på Hvaler inngår også i et beiteområde, og her forekommer populasjoner med striglegulmose over et forholdsvis stort areal. Vi vurderer det som sannsynlig at deler av spredningen av arten skjer, og har skjedd, ved hjelp av beitedyr. I tillegg etablerer arten seg ofte i pøler som dannes etter tråkk fra tunge beitedyr.

Store deler av kulturlandskapet på Tjøme som omfatter Moutmarka har grodd igjen i løpet av de siste 80 årene, men arealene som omfatter kjerneområdet for striglegulmose er forholdsvis intakt og lite gjengrodd. Arealene her blir i dag aktivt beitet av storfe. Foto: J.G Brynjulvsrud. 

Resultater

Striglegulmose ble påvist på tre lokaliteter og til sammen fem delpopulasjoner er avgrenset. Lokalitetene med gjenfunn av striglegulmose er Røvika i Larvik, Moutmarka/Skjælva på Tjøme, og Landfasten/-Skipstadkilen på Asmaløy, Hvaler. Gjengroing er et problem i varierende grad i noen av lokalitetene.

Lyngholmen i Fredrikstad ble også undersøkt, men her ble ikke striglegulmose påvist. På denne holmen er striglegulmose registrert med belagte funn i 1890. Lokaliteten er imidlertid sterkt gjengrodd av bl.a. graminider, gran og einer, og mye tidligere egnet habitat er nå trolig tapt. Skjøtselstiltak i form av rydding og brenning av lokaliteten er igangsatt av Østfold Botaniske Forening av hensyn til forekomster med kalkkarse. Lokaliteten bør undersøkes på nytt etter noen år med skjøtsel.

Andre interessante arter har også blitt påvist i under feltarbeidet. Den sterkt truede mosen nerveklo D. sendtneri ble påvist i Moutmarka på Tjøme. Arten er kun registrert med 16 funn på Artskart, hvorav 4 av disse er registrert etter 1980. Arten ligner striglegulmose, men skuddene er noe spedere, og bladene er smalere.

Nerveklo Drepanocladus sendtneri (EN) Foto: John Gunnar Brynjulvsrud

Alle lokalitetene med striglegulmose bør overvåkes, og alle lokalitetene har behov for en form av skjøtsel og/eller oppfølging.

Les forvaltnings- og oppfølgingsplanen for striglegulmose her.