I forbindelse med ordningen ”frivillig vern” har BioFokus, Norsk institutt for naturforskning (NINA), Miljøfaglig Utredning og Asplan Viak i 2012 utført naturfaglige registreringer av 33 undersøkelsesområder med et samlet undersøkelsesareal på ca 131 km2.
Lokaliteter fra de 8 fylkene Østfold, Hedmark, Oppland, Buskerud, Telemark, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag var representert i undersøkelsen. Områdenes verneverdi er beskrevet og vurdert ut fra ”standard skogvernmetodikk”, dvs. en metodikk som bygger på vurdering av verneverdi ut fra et sett med kriterier der skogstruktur, vegetasjon, nøkkelelementer og artsmangfold (herunder rødlistearter) står sentralt. Områdene er verdisatt etter en femdelt skala, både mht 12 spesifiserte enkeltkriterier og total verdi fra ikke verneverdig (-) til nasjonalt verneverdig, svært viktig (****).
29 områder med samlet areal på ca. 65 km2 er vurdert som minst lokalt verneverdige (*). Disse fordeler seg på 1 lokalitet vurdert som nasjonal verneverdig, svært viktig (****) (2,5 km2), 2 lokaliteter nasjonalt verneverdig (***) (2,2 km2), 15 regionalt verneverdig (**) (27,6 km2), 11 lokalt verneverdig (*) (32,6 km2). 18 lokaliteter med totalareal 32,3 km2 er vurdert som minst regionalt verneverdige (**) (54% av undersøkelsesområder, 62% av antall verneverdige lokaliteter, 25% av totalt undersøkelsesareal, 50% av verneverdig areal). Tilsvarende tall for ***+****-lokaliteter er 9%/10.4% av antall, og 3.6%/7.2% av areal.
Ca 75% av undersøkelsesarealet er altså klassifisert til lavere verdi enn regionalt verneverdig (**), og 50% som ikke verneverdig etter skogvernmetodikken. Dette omfatter arealer i undersøkelsesområder som er avgrenset ut av verneverdig areal, og 4 hele undersøkelsesområder. Hele 11 av de 29 verneverdige områdene er utvidelser/justeringer av eksisterende verneområder, herunder 1 av Gutulia nasjonalpark, de andre av naturreservater. To av områdene er Statskog og Statsallmenning.
De 29 verneverdige områdene spenner over svært stor variasjon i beliggenhet og skogtyper, men et betydelig antall (15) ligger i Hedmark. Områdene fordeler seg på bl.a. nordboreal fjellskog av gran, furu og bjørk i nordre Hedmark, relativt mange gran- og furuskogsområder i mellomboreal sone i midtre-indre Hedmark, rik lavlandsgranskog på elvesedimenter, sørboreal og boreonemoral blandingsskog og rik edelløvskog på Sør-Østlandet og Telemark, fuktig kystskog i Møre og Romsdal, og oseanisk granskog (med sparsomt innslag av boreal regnskog) i ytre Trøndelag.
De ulike skogtypene er representert i svært ulik grad. Høydelagsfordelingen viser betydelig overvekt av høytliggende areal 600-900 moh (53%), dernest 300-600 moh (31%), mens lavlandsområder utgjør en liten andel (16%). Vegetasjonssone-fordelingen viser sterk overvekt av nordboreal og mellomboreal sone (86% av arealet, hhv. 56% og 30%), mens andelen skog i lavlandet er relativt beskjeden (sørboreal 9%, boreonemoral vel 2%). Dette er en langt høyere andel høytliggende skog, og lavere andel lavlandsskog, enn i frivilligvern-områdene 2011. Områdenes størrelse varierer fra 69 daa til 20,4 km2, med en snittstørrelse på 2,2 km2. Det ble avgrenset 97 kjerneområder (hvorav 87 ligger innenfor verneverdige områder) med samlet areal 12,5 km2 (15,2% av totalarealet, ca 20% av arealet i verneverdige områder), fordelt på 18 A-lokaliteter (svært viktige), 57 B-lokaliteter (viktige) og 22 C-lokaliteter (lokalt viktige). Til sammen er det kjent 99 rødlistearter (1 CR, 11 EN, 34 VU, 51 NT, 2 DD) i de undersøkte områdene, fordelt på 54 sopp (2 jordboende, 52 vedboende), 33 lav, 2 moser, 8 karplanter, 1 insekt, 1 fugl. Taiga-elementet blant vedboende sopp er sterkt framtredende blant rødlisteartene i prosjekt. To av områdene (Stygglandet som er statskogområde, og Rokkåa øvre) bidrar med en svært stor del av rødlisteartene.
6 områder er vurdert å ha samlet høy grad av mangeloppfylling mht. påpekte mangler ved skogvernet i Norge, 7 middels grad, 15 lav grad og 5 ingen grad. En betydelig andel av områdene har begrensete naturverdier, men det er også noen områder med store naturverdier, både mht. skogtyper, bedret vernedekning i visse regioner og skogtyper, og mht. artsmangfold/rødlistearter. Blant 2012-frivilligvern-områdene gjelder dette særlig enkelte av områdene i Hedmark (furu-urskog, rik kildegranskog og høgstaudeskog, rik lågurtskog, sørboreal blandingsskog, samt at flere av områdene representerer noen av de siste restene av eldre naturskog i søndre og midtre Hedmark), Buskerud (gammel granskog på breelvterrassekant langs stor elv) og Telemark (gammel, rik boreonemoral blandingsskog, lågurt-edellauvskog og ask-alm-ravineskog).
