Amerikafarere med en dråpe honning som niste

BioFokus, ved Kjell  Magne Olsen, har de siste par årene vært involvert i Arter på nett– prosjektet hos Artsdatabanken. Arbeidet er utført i samarbeid med Kaare Aagaard ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim, og omfatter de tre ordenene nettvinger (Neuroptera), kamelhalsfluer (Raphidioptera) og mudderfluer (Megaloptera). Nettsidene ble publisert i begynnelsen av desember: https://www.artsdatabanken.no/Pages/233520

Gulløyer er én av familiene i orden nettvinger. I dag kjenner vi til 19 norske arter i denne familien, men ved prosjektets begynnelse var det bare 17. Ellers i Norden finnes ytterligere fem arter. En av de vanligste og mest utbredte artene i Norge har vært kjent som vintergulløye, Chrysoperla carnea. I noen år nå har det imidlertid vært kjent at dette er et kompleks av et stort antall arter, som kun eller i hvert fall i hovedsak kan skilles på en ”sang” som begge kjønn ”synger” i duett (Henry mfl. 2002). De svært lavfrekvente lydene oppstår ved at dyrene vibrerer med bakkroppen.

Nokså samtidig med prosjektets begynnelse, i slutten av september, ble det derfor sendt en forespørsel til Charles Henry i USA om hvordan det nå lå an med utredningen av denne gruppen i Europa, og i særdeleshet hvorvidt vi kunne anta at det var den egenlige Chrysoperla carnea som opptrer i Norge. Det ble da opplyst at det høyst sannsynlig er denne arten som er vanlig i Norge, men at en ikke kunne utelukke et par-tre andre arter. Samtidig ble det ytret ønske om levende materiale fra Norge for å eventuelt underbygge dette.

Olsen kunne da relativt prompte svare at det for et par dager siden hadde innfunnet seg en gulløye i taket på hjemmekontoret, og at denne kunne sendes over Atlanteren hvis det kunne passe. Artene i slekten Chrysoperla, vintergulløyene, har fått navnet sitt fordi de overvintrer som voksne, og de benytter da ofte frostfrie steder innendørs som overvintringssteder. Derfor finner folk dem ofte i husene sine utpå høsten. Det ble først tatt noen bilder av dyret, og både Henry og en av hans støttespillere, Peter Duelli, mente dyret ikke så ut som en typisk Chrysoperla carnea, så det ble avtalt at dyret skulle sendes, og det ble gitt instruksjoner om hvordan transporten skulle foregå. Dyret måtte fôres opp med honning og vann, det måtte legges inn en ørliten dråpe med honning i beholderen, og det hele måtte sendes med ekspresspakke til Statene. Innen det hele var klart, dukket det også opp et annet individ på kontoret, og dette fikk samme behandling.

Dyrene overlevde overfarten, og etter relativt kort tid klarte Henry å få begge individene til å ”synge”. Dette resulterte i en ny art for Norge! Og Norden, for den saks skyld. Det første individet viste seg nemlig å tilhøre arten Chrysoperla pallida, nå gitt det norske navnet blekvintergulløye. Det andre dyret var C. carnea, nå nordvintergulløye.

Hør lyden av Chrysoperla pallida. Hør lyden av Chrysoperla carnea. Skru opp volumet for å høre lydene!

Ikke lenge etter dukket også en av de andre artene Henry hadde ”advart mot” opp, da flere eksemplarer av grønnvintergulløye, Chrysoperla lucasina, ble funnet i lysfellemateriale innsamlet av Kai Berggren i Kristiansand. Denne er relativt grei å skille fra de andre på utseendet, men kan også skilles lett på ”sangen”, og det må være et mål å få tak i noen levende individer for å få bekreftet artens tilstedeværelse i Norge. I motsetning til de to andre artene skifter ikke denne farge til lysebrun når den går i overvintringsmodus, derav navnet grønnvintergulløye.

Hør lyden av Chrysoperla lucasina.

Henry, C.S., Brooks, S.J., Duelli, P. & Johnson, J.B. 2002. Discovering the true Chrysoperla carnea (Insecta: Neuroptera: Chrysopidae) using song analysis, morphology and ecology. Annals of the Entomological Society of America 95 (2): 172–191. http://doc.rero.ch/record/297959/files/aesa95-0172.pdf