Vi står ved et veiskille i norsk naturforvaltning. Kartleggingen skal heretter baseres på NiN og DN-håndbok 13 skal fases ut. Hva vil skje med fokuset på sjeldne og trua arter i årene som kommer? Vil et mer komplisert kartleggingssystem kreve all oppmerksomhet, eller vil kartleggingen fortsatt være en arena for å skaffe kunnskap om rødlistede arter og andre arter? Dersom naturtypekartlegging framover ikke skal bidra med en betydelig mengde data om rødlistearter, hvor skal denne kunnskapen komme fra?
Det er bred enighet om at norsk rødliste for arter er et av de beste verktøyene vi har for å ivareta hensyn til biologisk mangfold i Norge. Rødlistearbeidet samler landets ledende eksperter på sine artsgrupper for å gjøre en kriteriebasert vurdering av hvilke arter som er truet og i hvilken truethetskategori de ulike artene skal plasseres.
Kunnskap om arters utbredelse og tilstand er ferskvare, og man er hele tiden avhengig av oppdatert viten om bestandssituasjonen før man kan foreta en god rødlistevurdering. Hele 765 rødlistearter fikk endret kategori fra 2010 til 2015. De aller fleste endringene skyldes tilgang på ny kunnskap. Dette viser at behovet for mer informasjon om mange rødlistede arter er stort. I flere tilfeller fører ny kunnskap til at arter tas ut av rødlista, mens det i andre tilfeller fører til at kategorien blir skjerpet. Selv små endringer kan ha stor betydning for forvaltning av norsk natur. Siden rødlista er et av de viktigste verktøyene i norsk naturforvaltning, er det interessant å se på hvordan grunnlagsdataene for vurderingene skaffes til veie.
I store deler av forrige århundre hadde norske muséer og utdanningsinstitusjoner en rekke vitenskapsfolk med svært god taksonomisk kompetanse og tid til å gjennomføre store inventeringer. I dag er det i ferd med å bli stadig lengre mellom gode taksonomer i disse miljøene og oppgavene deres er ofte rettet mot andre ting enn å utføre inventeringer etter og taksonomisk arbeid med arter. Bred og grunnleggende kompetanse om arter er ofte ikke «in» i disse miljøene og innhentingen av data om forvaltingsrelevante truete arter er i dag for en stor del overlatt til konsulentmiljøer og frivillige kartleggere. Frivillige kartleggere gjør en stadig større innsats i å samle inn data om artsmangfoldet, noe både biologiske foreninger og Artsdatabanken gjennom lanseringen av Artsobservasjoner skal ha sin del av æren for.
Artsdatabankens Artsprosjekt er også en svært god og nødvendig satsing, men her er det først og fremst «det ukjente livet» som står i fokus. Dette prosjektet er ikke ment å generere store mengder data om forvaltingsrelevante rødlistearter i godt kjente grupper. Dette betyr at nye arter oppdages og kartlegges, men når kunnskapen om disse artene når et visst punkt, stopper det ofte opp, og da på et nivå som er for lavt til å gjøre gode vurderinger i rødlistesammenheng.
Det kanskje aller viktigste bidraget til innsamling av relevante artsdata kommer fra den gode satsingen Miljødirektoratet har hatt på naturtypekartlegging gjennom de siste to tiårene. Gjennom denne kartleggingen har BioFokus og andre aktører hatt en god arena for å kartlegge sjeldne og trua arter, samt å sette funnene inn i en kontekst gjennom avgrensning av naturtyper. I våre øyne har dette vært en svært effektiv måte å kartlegge naturverdier på der man både har fått omfattende artsdata i form av koordinatfestede punkter og data om forvaltningsprioritert natur gjennom en standardisert metode for avgrensning og verdisetting av slike data (DN-håndbok 13). Kanskje er ikke Miljødirektoratet klar over det solide bidraget som deres prosjekter har gitt som underlag for Artsdatabankens rødlistevurderinger?
Det er flere ting som gjør naturtypekartlegging med sterkt fokus på truete arter viktig. Det første er volumet av kartleggingen. Mye tid i felt med fokus på arter gir mye artsdata. Det andre er fordelingen av kartleggingsområdene. I naturtypekartleggingen blir man «presset» mot et areal man kanskje ellers ikke ville besøkt på rene artskartleggingsturer. Dette gir svært viktige data i rødlistesammenheng da det er like viktig å finne ut hvor artene ikke forekommer som hvor de forekommer.
Naturtypekartlegginger etter Miljødirektoratets opplegg og metodikk i form av oppdrag for kommunene, temakartlegginger, kartlegging for frivillig vern og konsekvensutredninger har bidratt med en vesentlig del av de artsdata som foreligger Artskart i dag. Som eksempel kan nevnes at for flere særlig viktige artsgrupper i forvaltningssammenheng står to av de aktuelle kartleggingsaktørene i forbindelse med slik kartlegging for over halvparten av alle registeringer av rødlistearter for gruppene lav og moser de siste fem årene. Siden flere av de samme kartleggerne samtidig sitter i ekspertgruppene for rødlista blir det veldig tydelig hva tilfang av «ferske» artsdata har å si for kvaliteten på rødlistevurderingene. Miljødirektoratet varsler storsatsing på naturtypekartlegging framover, samtidig som det blir gjort gjennomgripende endringer i opplegg og metodikk. Satsingen er bra, men opplegget og metodikken risikerer dessverre å medføre en vesentlig reduksjon i generering av artsdata. Ved en heldekkende naturtypekartlegging med fokus på avgrensning av små arealenheter av ”all” natur vil kostnadene per arealenhet for selve avgrensningsarbeidet bli veldig høyt. Da blir det vanskelig å finne økonomisk rom til å registrere truete arter der dette er aktuelt, og kartleggernes oppmerksomhet og kognitive kapasitet blir i tillegg brukt opp på å tenke avgrensning og beskrivelse av ”alt”. Dessuten vil man ikke nå fram til mer enn en brøkdel av levestedene for de truete artene før pengene er brukt opp. Fram til nå har naturtypekartleggingen fokusert på de arealene med store biologiske verdier og slik bør det fortsatt være all den tid en svært stor andel av viktige og svært viktige prioriterte naturtyper fortsatt ikke er kartlagt.
For mange rødlistearter er kunnskapsgrunnlaget i dag alt for dårlig. På grunn av en pålagt og fornuftig føre-var holdning fører dette oftere til at arter vurderes som mer truet enn hva som er reelt enn motsatt. Dette vises tydelig gjennom at flere arter justeres ned enn opp i kategori når ny kunnskap kommer til, men det er ikke mulig å forutsi hvilke arter som går hvilken vei. Mange arter «vandrer» nedover i kategoriene fra rødliste til rødliste. Jo saktere denne «vandringen» foregår, desto dyrere kan det være både for samfunnet og naturen. Manglende kunnskap om en lang rekke arter gjør også at kunnskapsmangelen i seg selv gjør det vanskeligere å følge bestandsutviklingen for de samme artene. Denne kunnskapen må selvfølgelig komme gradvis, men gjør vi nok for å forsere disse problemene i takt med økt arealpress og endret klima?»
Vi mener derfor at det er svært viktig at artsfokuset ikke forsvinner i naturtypekartleggingen i årene som kommer. En naturtypekartlegging med et sterkt artsfokus er både det forvaltningsmyndighetene trenger og samtidig nøkkelen til kvaliteten til framtidige utgaver av rødlista for arter.
Skrevet av Torbjørn Høitomt, Anders Thylén og Terje Blindheim
