Solid kunnskapsgrunnlag – en grunnmur for riktig skjøtsel av kystlynghei og skog

18. juni 2021

Få steder i Norge er så grundig kartlagt for naturtyper som Røstøya, Stamnesøya, Ytterøya og Soløya i Heim kommune i Trøndelag. Naturen på øyene bærer både preg av fuktig kystklima med kystfuruskog, og av langvarig hevd som beiteareal. Tidligere hevd har resultert i et mosaikklandskap med kystlynghei i flere faser i kombinasjon med skog og myr. Kystlynghei har en tusenårig historikk langs vestkysten av Europa, inkludert langs den lange norske kysten. Norge har en stor del av de gjenværende kystlyngheiene i Europa, og derfor et internasjonalt ansvar for naturtypen.

Biofokus har på oppdrag av Heim kommune kartlagt og kvalitetsvurdert naturtyper på flere øyer i Trondheimsleia, i området mellom øya Hitra og Heim på fastlandet. Landskapet på øyene er småkupert med topper opp mot 100 moh. Nordvendte dalsøkk har flere steder tydelig preg av høy lokal luftfuktighet og godt utviklet epifyttisk lavflora på trærne. På de skogkledte arealene er det furuskog og boreal lauvskog som dominerer, men i enkelte sørvendte partier kommer også det varmekjære treslaget hassel inn. Særlig på Røstøya inngår også betydelige arealer med myr, for det meste av fattige typer, samt partier med sumpskog.

Treløse heier på Røstøya og holmene rundt regnes som kystlynghei, og bærer tydelig preg av langvarig hevd, noe som også støttes av eldre flyfoto. Stedvis i bukter og viker inngår mindre partier med strandenger. Soløya skiller seg fra resten av øyene i området ved å være treløs og grasdominert, og bestående av naturbeitemark. Mindre areal med naturbeitemark finnes også på Stamnesøya, Røstøya og Slåttaholmen. Særlig godt utviklet er naturbeitemarkene sørøst på Røstøya.

Naturbeitemark sør på Røstøya. Foto: Solfrid Langmo.

Naturkartlegging etter to metoder – får forvaltningen et godt kunnskapsgrunnlag?

I oppdaget inngikk både kartlegging etter Miljødirektoratets eldre kartleggingsinstruks (DN Håndbok 13) og etter den nye kartleggingsinstruksen, som bygger på kartleggingssystemet Natur i Norge. Dette gjorde det mulig å sammenligne resultatene fra naturkartlegging etter to metoder, begge laget for å fange opp biologisk viktig natur som forvaltningen skal ta hensyn til i sin arealforvaltning.

En grunnleggende forskjell mellom kartlegging etter DN-Håndbok 13 og MD-instruksen, er hvordan naturtyper skal avgrenses, og hvilke vurderinger som skal inngå ved kartlegging og dokumentasjon av naturtypene. I kartlegging etter DN-håndbok 13 er avgrensningene i stor grad basert på økologisk kunnskap og bruk av faglig skjønn, sammen med omfattende og grundige beskrivelser av naturtypene i faktaarkene i håndboka. I MD-instruksen finnes også beskrivelse av de ulike naturtypene, men her er avgrensning i mye større grad basert på forhåndsdefinerte kriterier og dermed også i mye større grad gitt på forhånd, før feltarbeidet starter.

Resultatene viser at kartlegging etter den nye kartleggingsinstruksen gir mange små og fragmenterte avgrensninger av natur som ofte hver for seg får en lavere kvalitetsvurdering enn om disse små arealene hadde vært sett på i en større sammenheng. For eksempel kan mange små flekker av semi-naturlig eng eller kystlynghei fungere som et helhetlig landskap for artene som bor der (metapopulasjons-dynamikk). I DN-håndbok 13 var det rom for den kartleggende biologen å ta med slike landskapsøkologiske vurderinger inn i avgrensning og verdivurdering. Dette for å vise forvaltningen at en liten kystlynghei i et landskap med mange små kystlyngheier er viktigere for artene enn en liten kystlynghei som er omgitt av degradert natur.

Dette så vi også i skogkledte områder på øyene der kartlegging etter DN håndbok 13 resulterte i avgrensning av større og økologisk funksjonelle skogareal, mens kartlegging etter den nye kartleggingsinstruksen ga små og fragmenterte områder som hver for seg har mindre funksjon for det biologiske mangfoldet knyttet til de fuktige kystskogene i området. Les hele kartleggingsrapporten her.

Selv i områder som tidligere var mer åpne finnes spredt svært gammel furu. Foto: Solfrid Langmo

Skjøtselstiltak for å opprettholde og øke mangfoldet

Området har vært ute av bruk en stund, men i de senere årene er hevden gjenopptatt med helårsbeite med sau. På Røstøya er det også gjennomført et omfattende restaureringsarbeid med uttak av sitkagran og norsk gran som var planta flere steder. Ønsket er å gjenoppta lyngsviinga på Røstøya og holmene rundt, i håp om å gjenskape noe av dette landskapet som nå er i ferd med å gro igjen. Disse bruksinteressene må balanseres opp mot Røstøyas status som naturreservat og statlig sikra friluftsområde.

Biofokus foreslår en rekke skjøtselstiltak på øyene, med mål om å opprettholde og øke mangfoldet av naturtyper og arter. De viktigste tiltakene er restaurering av kystlynghei for å oppnå en mosaikk av kystlynghei i flere faser og å videreføre det solide arbeidet som allerede er i gang med rydding av nasjonalt og lokalt fremmede treslag.

For å oppnå velfungerende kystlyngheier på Røstøya og øyene rundt, er en avhengige av at skjøtsel av lyngheiene sees i sammenheng med andre naturtyper som naturbeitemark og strandeng, som er viktige deler av beitegrunnlaget. For strandeng er det ikke påvist behov for aktiv skjøtsel i området ut over beite, mens naturbeitemarkene har behov for enkelte skjøtsels- og restaureringstiltak for å bedre kvalitetene på beitene ytterligere. Å se alle tilgengelige lokaliteter med kystlyngheier og beitemarker i sammenheng er særlig viktig på ei øy som Røstøya, som er over 3000 daa der lyngheiene ligger spredt på odder og nes, og strandenger og beitemarker spredt i bukter og viker. Derfor er også alle tilgjengelige arealer inkludert i skjøtselsplanen, uavhengig av verdi. Det er også lagt til grunn at verdien vil øke for mange av kystlynghei-lokalitetene gjennom aktiv skjøtsel og restaurering.

Av fremmedarter er sitkagran (SE) registrert flere steder på Stamnesøya, mens bergfuru (SE) er registrert planta en del steder nord på Røstøya. I og med at heller ikke norsk gran forekommer naturlig i området, er også denne her omhandlet som en fremmed art. Les hele skjøtselsplanen her.

 

 

SISTE NYHETER

Norsk rødliste for arter – oppdatert liste, hva skjer med truslene?

Norsk rødliste for arter – oppdatert liste, hva skjer med truslene?

Norsk rødliste for arter er en oversikt over arter som står i fare for å dø ut her i landet, og utarbeides av Artdatabanken i samarbeid med fageksperter. Den oppdateres fra nå av hvert 6. år med hjelp av ny kunnskap om artenes krav, deres utbredelse og hva som truer...

Biofokus ansetter Siri Khalsa

Biofokus ansetter Siri Khalsa

Når høstens soppsesong startet forsterket Biofokus staben og ansatte vedsoppekspert Siri Khalsa. Hun har en master i økologi og evolusjon med fordypning i plantevitenskap fra Universitetet i Oslo. I de senere årene har Siri Khalsa jobbet mye med skjøtselsplaner for...