Skogbrann – en fare eller en forutsetting for biologisk mangfold?

Av: Ulrika Jansson, skogøkolog i BioFokus

Publisert i Nøttekråka 1/2019 – utgitt i mars 2019

Skogbrann oppleves ofte som dramatisk og for de som blir direkte rammet kan det være katastrofalt. Men i naturen er skogbrann et naturlig fenomen, som er en forutsetting for mange arters langsiktige overlevelse. Effektiv bekjempelse av skogbrann kan derfor true mange arter, men paradoksalt nok også føre til større og farligere branner.

Skogbrannhistorikk

I Norge har vi hvert år ca. 1100 større eller mindre skogbranner. De aller fleste blir slukket før de har brent et større areal enn 5 daa og veldig sjeldent brenner store areal med skog. Et velkjent unntak var den store brannen i Froland i 2008 da 27 000 daa skog brant!

Skogbrann har forekommet like lenge som vi har hatt skog i Norge, men antall branner og størrelsen på brannfeltene har variert. Før 1600-tallet var det mest naturlige branner i skogen. Disse ble startet av lynnedslag, gjerne mot slutten av en varm og tørr sommer. Det resulterte gjerne i store skogbranner da store deler av landskapet var tørt. På 1600-tallet blev det vanlig at folk satte fyr på skogen for å øke arealet med beitemark og dyrket mark, såkalt svedjebruk (svijordbruk). I en periode hadde vi derfor hyppige, men små skogbranner. På slutten av 1600-tallet og på 1700-tallet ble det fokus på tømmerverdier og svedjebruk ble mange steder forbudt. Dette førte etter hvert til at svedjebruk opphørte i Norge mot slutten av 1700-tallet. På 1800- og 1900-tallet har det brent forholdsvis lite i norsk skog, trolig på grunn av en kombinasjon av menneskeskapte faktorer. Økt hogst fragmenterte skogbestanden og fjernet mye brennbart materiale fra skogen, effektiv brannbekjempelse gjorde at de fleste brannene ble slukket raskt og skogbeite, som var vanlig frem til ca. 1950, påvirket forholdet mellom lyngvekster som brenner bra og gress og urter som brenner dårligere.

Arter avhengige av brann

Hvordan skogen ser ut etter brann varierer veldig med brannens intensitet. Noen branner svir bare av lyngen og nedre delen av trestammene, mens andre branner er så intense at trær og busker dør og mineraljorden blir blottlagt. Et enkelt brannfelt kan også variere veldig i hvor mye av biomassen som bokstavelig talt har gått opp i røyk. Variasjonen i brannintensitet gjør at brann skaper levemiljøer for en lang rekke spesialiserte arter som har sin egen kravliste over hva som er perfekt for at akkurat de skal trives og kunne forplante seg.

Det antas at vi har over 100 arter i Norge som er mer eller mindre avhengig av skogbrann! Mange av disse er oppført på rødlisten, derav mange biller. En del arter, spesielt insekter og sopp, har spesialisert seg på å utnytte de store mengdene av næring som plutselig frigjøres ved brann. Andre arter er raskt på plass for å utnytte de store soleksponerte flatene som blir dannet, der få konkurrenter og potensielle predatorer har overlevd brannen. Varmen i seg selv dreper mange arter, mens enkelte planter trenger varmen for at frøene deres skal spire. På den brente bakken dukker det opp branntilpassede begersopper. Den brente veden og de brannskadde trærne er et skattekammer for både brannstubbelaver, vedboende sopp og insekter. De mest spesialiserte artene er raskt på plass etter brann, mens andre utnytter brent ved og brannskadde trær i flere tiår etter brannen.

Mange insekter tiltrekkes av røyklukt, og er gjerne på plass på den brente veden allerede før det har sluttet å brenne i skogen. Et eksempel er sotpraktbillen, som har varmesensorer på undersiden av brystet for å hindre at den lander på en alt for varm overflate. De fleste insekter som lever på brannfelt er knyttet til død ved eller vedsopp, mens andre lever i brannskadde, men levende, eller nylig døde trær, for eksempel furuhettebille, granhettebille og trebukken Acmaeops marginata. De siste to hundre årene med lite brann i skogen har ført til at noen av de mest spesialiserte brannartene ikke fins her lenger. Løpebillen svedjeløper har ikke vært sett i Skandinavia siden 1800-tallet, og de to mest kresne brannavhengige barktegene bråtebarktege og brannbarktege er ikke påvist i Norge i nyere tid. Kanskje er de også borte for alltid?

Også fugler kan begunstiges av brannfelt, som for eksempel hortulanen, nattravnen, flere hakkespettarter og andre fuglearter som er avhengig av trelevende insekter.

De mest kjente brannartene er imidlertid de to brannavhengige plantene bråtestorkenebb og brannstorkenebb, der kun den førstnevnte er funnet i Norge. Disse to artene dukker kun en sjelden gang opp på brannfelt og frøene er avhengig av sterk oppvarming for å spire.

Alle disse artene er tilpasset et skogøkosystem der brann var en naturlig del. Alle har ikke alltid vært sjeldne, men strever nå etter en lang periode med lite brann i skogen. Kan vi gjøre noe for å hjelpe dem?

Brenning som skjøtselstiltak?

Både i Sverige og Finland utføres kontrollerte branner i skog for å fremme artsmangfoldet knyttet til brann. Dette er ennå ikke prøvd ut i Norge. For å få mest mulig ut av tiltaket er det viktig å velge områder utfra der brann vil gi størst nytte for mangfoldet. Vi bør for eksempel ikke brenne gammel naturskog som i dag har store naturverdier knyttet til andre livsmiljøer, men heller tenke på brenning som et skjøtselstiltak i eldre skog med mindre biologiske verdier i dag som kan bli en hot-spot for disse

artene. Det viktigste er at det brennes i et landskap der skogbrann fortsatt forekommer og der det fortsatt finnes naturverdier knyttet til gammel furuskog. Brannartene må finnes i landskapet for å kunne komme seg til brannfeltet. Det vil ta litt tid å få på plass en slik ordning og imens kan forvaltningen oppfordre til å la være å ta ut brannskadde trær i områder som har brent naturlig. Da vil bråtestorkenebben, hortulan

en og sotpraktbillen klare seg enda noen år i landet vårt!

Brannbekjempelse fører til økt risiko for store og ødeleggende branner. Etter en 200 år lang periode med nokså få og stort sett små branner, har skogen bygget opp store mengder brennbart materiale. Med et varmere og mer ekstremt klima vil vi fremover oppleve flere varme og tørre somrer. Mye brensel i kombinasjon med et varmere klima øker sannsynligheten for store og alvorlige branner. Kanskje er det det vi allerede har sett starten av med den store brannen i Froland og de siste årenes store og alvorlige branner i vårt naboland Sverige?

En skogbrann har gitt store mengder brannskadde trær, brent ved og flekker med mineraljord. Våtmarken i forkant har stoppet brannens spredning. Foto: Kim Abel.

Den sårbare sotprakt

billen er avhengig av brann og har utviklet varmesensorer på brystet! Foto: Kim Abel.

Hortulan synger i løvkratt på gammelt brannfelt. Foto: Bård Bredesen.

Hovedkilder:

Jansson, U. og Olberg, S. 2014. Brannfelt – utkast til faktaark for kartlegging av naturtyper.  BioFokus.

Rolstad, J., Blanck, Y. l. og Storaunet, K. O. 2017. Fire history in a western Fennoscandian boreal forest as influenced by human land use and climate. Ecological Monographs 87 (2):219-245.  https://doi.org/10.1002/ecm.1244