Hårblomstermose er en av få arter som Norge alene har ansvaret for å ta vare. Basert på dagens kunnskap er denne arten endemisk for Norge og er her bare kjent fra tre lokaliteter i Asker og Drammen kommuner. Lokaliteten i Drammen har vært besøkt ved flere anledninger de senere år, mens funnene fra Asker stammer fra så langt tilbake som 1860-årene. Med tilskudd fra fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus har BioFokus undersøkt disse lokalitetene på nytt. Arten er også ettersøkt på nye lokaliteter i Asker og Bærum.
Det var Frantz Caspar Kiær og Axel Blytt som i sin tid fant hårblomstermose i urene under henholdsvis Bergsåsen og Skaugumåsen i Asker. Dette var de to første funnene av denne arten som ble gjort, og drøyt 20 år senere ble arten også funnet i Drammen. Hårblomstermose vokser på steiner, blokker og knauser av basalt og mer sjelden på rombeporfyr.
Undersøkelsene som ble gjennomført av John Gunnar Brynjulvsrud og Torbjørn Høitomt i september 2016 avdekket at hårblomstermose fortsatt finnes i urene både under Bergsåsen og Skaugumåsen. Særlig lokaliteten ved Skaugumåsen må sies å være rik. Her er det snakk om flere hundre tuer fordelt på flere åpne steinur- og kanuspartier på sørsiden av Skaugumåsen. Tuene er som oftest ganske små (0,5-1,5 cm i diameter) men kan også bli noe større. Med et nokså anonymt utseende blant andre arter med liknende størrelse og økologi krever det litt innsats å finne denne arten. Forvekslingsfaren er stor både mot flere nære slektninger blant blomstermosene, men også mot de litt fjernere slektingene i knausingslekta. Felles for alle disse artene er at de vokser i små tuer og har lange, hyaline (fargeløse) bladspisser. Med ei litt god lupe kan man imidlertid se at hårblomstermose har brede og flate hyaline spisser som gir et litt rufsete inntrykk. Den hyaline delen av bladspissen er særlig bred på bladene som omslutter sporekapselen.
Mange sjeldne arter er truet av en eller flere konkrete faktorer som potensielt kan påvirke bestandene negativt. Begge forekomstene av hårblomstermose i Asker ligger imidlertid innenfor naturreservater og befinner seg i stabilt åpne rasmarksmiljøer. Her er verken gjengroing eller ferdsel noe problem. Det potensielt største problemet for denne arten er nok at den globalt sett er så uhyre sjelden. Søk etter arten i flere liknende rasmarksmiljøer og åpne knausmiljøer med egnet berggrunn i området (Asker og Bærum) avdekket ingen flere forkomster. Mye tyder på at denne arten faktisk bare finnes på en liten håndfull lokaliteter i hele verden! Så heretter må de endemiske slørsoppene og asalartene finne seg i å dele plassen i endemismerampelyset med en liten mose som faktisk er oppkalt etter en av våre mest kjente moseforskere – Nils Bryhn!
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.