En skogertifisering basert på et sviktende kunnskapsgrunnlag

En skogsertifiseringsordning er et virkemiddel for å sikre at skog drives på en bærekraftig måte. Skogsertifiseringen «Levende skog» ble etablert i 1998 og var et samarbeid mellom representanter fra skogbruket, skogindustrien, miljø- og friluftslivsorganisasjoner, fagbevegelsen og forbrukerinteresser. I 2010 trakk miljø- og friluftslivorganisasjonene seg fra samarbeidet, og standarden ble videreført gjennom PEFC Skogstandard. Vi har i dag to  sertifiserings ordninger i Norge, Norsk PEFC skogstandard (Programme for the Endorsement of Forest Certification) og FSC (Forest Stewardship Council). Praktisk talt alle skogeiendommer med drift etter år 2000 omfattes av PEFC-sertifiseringen. I underkant av fem prosent av produktiv skog i Norge er sertifisert gjennom FSC.

Norsk PEFC skogstandard  inneholder 27 kravpunkter knyttet til hvordan skogeier skal forvalte og drive skogen. Forslag til revidert Norsk PEFC Skogstandard N 02 har vært ute på høring fram til 10. juni 2022. Les høringsinnspillet til Biofokus her.

Kunnskapsgrunnlaget i skog er sviktende
En kunnskapsbasert forvaltning av biologisk mangfold i skog, og vurderinger av hvilke arealer som bør prioriteres for vern og hvilke som kan prioriteres for hogst krever et godt kunnskapsgrunnlag. I Norge har skognæringen selv ansvar for å vurdere hvilken skog som bør vernes og hvilken som kan hugges. Skognæringens egen kartleggingsmetode MiS (Miljøregistrering i skog) er i dag den eneste rimelig dekkende ressurskartleggingen av viktige livsmiljøer for biologisk mangfold i skog som brukes. Etter registreringen velger man ut de arealene som skal settes av og forvaltes som nøkkelbiotoper. Kunnskapsgrunnlaget for forvaltning av biologisk mangfold i skog er, basert på skogbrukets egne kartlegginger (MiS), svært mangelfullt. Biofokus har tidligere pekt på systematisk feilaktig bruk av MiS-metoden, underkartlegging og mangelfull biologisk kompetanse. NIBIO-rapport underbygger Biofokus´ konklusjoner om at skognæringens MiS-kartlegginger i Follsjå i Notodden ikke gir godt nok grunnlag for en kunnskapsbasert og bærekraftig forvaltning av skogen.

Kartleggingen av nøkkelbiotoper i skogbruket er grunnmuren som mye av den øvrige skogsertifiseringen står på. Dersom dette fundamentet er dårlig, vakler mange av de øvrige kravene i sertifiseringen. Det er derfor helt essensielt at kartleggingen kommer opp på et helt annet nivå enn det vi har hatt de siste 20 årene. Svært mye uerstattelig norsk skognatur har blitt flatehogd og solgt som miljøtømmer fordi kunnskapsgrunnlaget ikke har vært godt nok. Det er nå svært lite biologisk gammel skog igjen i landet og det er prekært at denne skogen ikke hugges før den er kartlagt og vurdert av fagfolk. Nøkkelbiotopene skal ifølge Stortingsmeldingen «natur for livet» være en av bærebjelkene for å få frem forslag til frivillig vern av skog. Dette er ikke nevnt med et ord i sertifiseringen. Det bør være en mekanisme i systemet der særlige tettheter av MiS-figurer utløser vurdering av og potensiale for frivillig vern.

Det dårlige kunnskapsgrunnlaget har ført til at internasjonalt viktig skogareal i Follsjå har blitt drevet med regulær flatehogst uten spesielle hensyn og videre solgt som miljøsertifisert tømmer. Kelo-elementer kappet og lagt som bæring for hogstmaskiner, sammen med hogstavfall. 

Som i alle andre deler av samfunnet kreves god kompetanse for å gjøre gode valg og kunne korrigere metoder som ikke fungerer for alle forhold. Skog utgjør svært komplekse økosystemer og det krever mye erfaring og forståelse for å kunne skille de særlig viktige arealene for biologisk mangfold fra mindre viktige arealer. Det er to forskjellige yrker å vurdere tømmerverdier og planlegge hogster og det å gjøre biologiske vurderinger av skogøkosystemer. Det er derfor langt fra noen selvfølge at disse to oppgavene gjøres av det samme personale. Telling av trær og gammelskogselementer er etter vår mening ikke nok for å få frem et resultat som sikrer de biologiske verdiene i skogen.

MiS-kartleggingen er ment som en rent faglig ressurskartlegging hvor forvaltning og politikk ikke skal trekkes inn. Skillet mellom kartlegging og forvaltning er et viktig prinsipp for miljøkartlegging i skognæringa og det bør overholdes. De nære båndene og økonomiske bindingene som er mellom kartleggere, grunneiere, tømmerkjøpere, sertifisering og landbruksforvaltningen er ikke heldige for å kunne få på plass et godt kunnskaps- grunnlag for viktige naturverdier i skog. Biofokus mener det er uheldig at det står i sertifiseringen at sertifikatholder skal godkjenne hvilken biolog som skal bidra i prosessen med kartlegging av MiS-figurer og utvelgelse av nøkkelbiotoper. Med tanke på at skognæringa står for alle deler av prosessen og innsyn i praksis er umulig, bør det jobbes for å få inn uavhengige biologer som heller godkjennes av miljømyndigheter eller annet eksternt organ som også kan ha en reell tilsynsmulighet med prosessen.

Forslag til revidert Norsk PEFC Skogstandard baserer seg på at Norge er ferdig kartlagt. Det er langt fra tilstrekkelig å basere seg på eksisterende kartlegginger. Det trengs fortløpende konsekvensanalyser/kartlegging i regi av næring jf. Plan- og bygningsloven. Det er et stort problem at skognæringen selv ikke bidrar med innleggelser av artsfunn i offentlige databaser jf. Naturmangfoldloven og skogloven. Ordningen hviler på tilfeldig arbeid fra offentlige aktører og frivillige. Vår erfaring er at miljøinformasjon som skognæringa selv utarbeider eller bestiller, i liten grad er dokumentert kunnskap som er tilgjengelig for allmennheten. All prosess og valg som gjøres må dokumenteres og offentliggjøres på en skikkelig måte.

Norsk PEFC skogstandard krever etter vår mening større grad av åpenhet, offentlig tilsyn og effektive sanksjonseringsmuligheter ved brudd på standarden. Det hjelper lite med det som står i standarden, hvis den ikke følges opp i praksis.