Biofokus opplever økende oppdragsmengde knyttet til spesialistoppdrag innen kartlegging av artsgruppene lav og moser. Vi har stor glede av å ønske lavekspert Reidar Haugan velkommen til oss, og har stor tro på at han kommer til å løfte kvaliteten i stiftelsen med sin enorme erfaring og ekspertise. Vi har med Reidar fått en av verdens fremste eksperter på lav, noe han har bevist gjennom arbeidet med å beskrive en rekke nye arter for vitenskapen sammen med andre lavforskere.
Reidar har vært interessert i samspillet mellom sopp og alge og/eller blågrønnbakterier siden han var 13 år.
Hva er det med lav som du finner så spennende?
– Det som er mest spennende er at jeg aldri blir utlært. Dette gjelder både lavartene i seg selv og økologien deres. Det er mye lite påaktet mangfold ute i norsk natur, ikke minst når det gjelder lav. Norge har ca. 2200 kjente lavarter og dette er ca. 10 % av lavartene i verden. Det er mange arter vi enda ikke kjenner til, men som vi helt sikkert har her til lands, sier Reidar.
Foto: Anne Merete Haugan
Reidar har jobbet med lav på flere forskningsprosjekter ved Universitetet i Oslo. Han har sittet i ekspertkomiteen for vurdering av laver på Norsk rødliste for arter siden 1996 og var leder for komiteen i 2021. Han har også god kunnskap om karplanter og vedboende sopp. Reidar har drevet med kartlegging av lav og andre artsgrupper i skog i en årrekke. For sin iherdige innsats for utforskning av vår lavflora har forskere ved Naturhistorisk museum (NHM), UiO oppkalt en egen slekt etter Reidar, nemlig slekten Haugania. Slekten er skilt ut fra kartlavene Rhizocarpon og inneholder to lavarter som vokser på tungmetaller. De siste årene har Reidar jobbet som rådgiver i forbindelse med utvikling av skogsertifiseringsmerket og skogbruksstandarden FSC.
Vokser det mange laver på tungmetaller og hvordan klarer de å overleve der?
– Det er et mysterium hvordan de klarer å overleve slike giftige livsmiljøer. De påvirkes hele tiden av tungmetaller som kobber, sink, jern og bly i sine livsmiljøer. Særlig er dette tipper og hauger med stein utafor gamle gruver, altså gamle gruvedeponi på land, men de er altså evolvert og tilpasset naturlige livsmiljøer som er små og sjeldne. En del av artene har i alle fall evne til å binde opp giftige metaller i lite vannløselige forbindelser. Se på for eksempel Haugania-artene, som er sterkt rustrøde på grunn av at de har skilt ut jernet som et jernoksid (rett og slett rust) som ligger i barken på laven. Det er mange arter som vokser på berg og jord med tungmetaller. Vi kjenner til i underkant av 100 “heavy metal lichens”, men det er en god del flere arter som enda ikke har fått navn. Dette er helt ubeskrevne arter, sier Reidar.
Har vi visst mye om tungmetallav eller er det ny kunnskap?
– Dette er et Artsprosjekt sammen med Erik Johan Möller og Einar Timdal ved NHM. Det er finansiert av Artsdatabanken. Vi er nå ferdige med feltarbeidet, 50 gamle gruver i hele Norge. Vi sysler blant annet med en artikkel som beskriver 10 nye arter for vitenskapen, og det sier vel litt om hvor lite man har visst. Samtidig har mange av artene vært kjent lenge. De er umiskjennelige på grunn av rustfargen. Mange arter har hatt navn i mer enn 200 år, og de ble nok aktivt søkt etter av de gamle bergverksmesterne på 16-1800-tallet for å finne gode gruveskjerp. Man kan faktisk ta ut gode lokaliteter på flybilder på grunn av de rustproduserende lavenes fullstendige dominans, forteller Reidar. .
Foto: Anne Merete Haugan
Det er ikke første gang Reidar jobber i Biofokus, han var med på oppstarten av Siste sjanse – før vi ble stiftelsen Biofokus.
Hva gleder du deg til å jobbe med i Biofokus?
– Jeg gleder meg til å jobbe med Alexander Nilsson og etter hvert Vemund Opedal (Vemund starter i Biofokus i mai). Vi blir ei lita gruppe, men i europeisk sammenheng likevel et lichenologisk kraftsentrum. Det er ikke mange av oss her i verden! Ellers leder jeg rødlistekomiteen for lav og sitter i karplantekomiteen. Det er et lærerikt arbeid, synes jeg. Det er stor kompetanse samlet på et brett. Artsdatabanken passer heldigvis godt på oss slik at vi holder oss til IUCN-metodikken, avslutter Reidar.
Les mer om Reidar her.
Les de vitenskapelige publikasjonene til Reidar her.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.