Instagram

𝐋𝐮𝐤𝐞 𝟕: 𝐔𝐫𝐬𝐤𝐨𝐠𝐡𝐯𝐢𝐭𝐤𝐣𝐮𝐤𝐞

Jula blir ikke helt hvit uten å snakke om hvite kjuker på død ved av furu! Her skal vi presentere dronninga selv, urskogshvitkjuke (Antrodia primaeva), som finnes i gammel furuskog med god kontinuitet i død ved. Her er den sterkt tilknyttet grove, harde og middels nedbrutte kelo-læger etter svært gamle trær, som gjerne har opplevd en skogbrann eller to. Fruktlegemene er ettårige, enten resupinate eller med en liten utbøyd hattkant. Porelaget blir brunflekket med alderen. Urskoghvitkjuke er bare funnet på noen titalls lokaliteter i Norge, hovedsakelig i urskogsnær furuskog i Øvre Pasvik, Øvre Anarjohka, Østerdalen og Femunden. Arten regnes som en "toppart" for å signalisere artsrike furuskoger med høy bevaringsverdi, da lokaliteter med urskogshvitkjuke alltid har andre og mer utbredte rødlistearter til stede.

Selv om urskoghvitkjuke har nordlig utbredelse i Skandinavia, kan få et heldig møte med den hvite dronninga også i våre aller best utviklede furuskoger sør på Østlandet. Og i høst sto lykka meg bi, under årets kartlegging av områder for frivillig vern på oppdrag fra Miljødirektoratet. Må innrømme det kom et gledeshyl da "selveste" dukket opp, hengende på siden av en grov kelolåg i en brannpåvirket sandfurunaturskog. Jeg ble så starstruck at jeg glemte å registrere funnet på ipaden, og måtte tilbake noen dager senere for å få møtet registrert for ettertiden!

Møtet mellom dronninga og biologen skjedde på Rambergåi i Buskerud. Fra før er arten kjent fra et par andre lokaliteter i Buskerud, bl.a. i Trillemarka. Funnet i Rambergåi underbygger urskogshvitkjukas signalverdi for artsrike skoger, der hun dukket opp i en sammenhengende gammelskog på rundt 3 km2, der det også er påvist 27 andre rødlista gammelskogsarter fordelt på flere hundre funn. Rambergåi ligger i et landskap med stor andel gammel furunaturskog som også er viktig for denne artsrikdommen. Se artikkel om gamle furuskoger rundt Pålsbufjorden for nærmere beskrivelse (https://www.statsforvalteren.no/contentassets/72dcf743b59447cb8bdcaaa9fd7e7126/de-gamle-furuskogene-rundt-palsbufjorden.pdf). God jul i stokk og hjem.

Tekst og foto: Sigve Reiso ...

𝐋𝐮𝐤𝐞 𝟔: 𝐑𝐚𝐯𝐢𝐧𝐞𝐝𝐚𝐥

Ravinedaler er landformer som dannes når vann graver seg ned i finkornede sedimenter avsatt i bresjøer og havområder mot slutten av siste istid. Etter hvert som landet hevet seg, utviklet ravinene seg til dype, forgreinede og fortsatt dynamiske systemer. I Norge finner vi de fleste ravinene på Sørøstlandet og i Trøndelag.

Den produktive jorda i ravinelandskapet er attraktive for jordbruk, og på 1900-tallet ble mange bratte raviner planert ut for å lette maskinell drift. Dette førte til stor reduksjon og fragmentering av ravinene, som nå vurderes som sårbare (VU) på Norsk rødliste for naturtyper. Globalt er landformen sjelden, og Norge har et intensjonalt ansvar i å ivareta ravinedalene.

Raviner gir opphav til svært varierte naturtyper, som barskoger, blandingsskoger, boreale løvskoger, edelløvskoger, sumpskoger, flomskoger, åpent vann og beitemarker. Den naturlige dynamikken med kontinuerlige leirskred og forstyrrelser gjør at trær faller over ende og dannelsen av død ved går ekstra raskt. Mengder av død ved i ulike nedbrytningsstadier gjør ravinene til hot-spot områder for vedboende sopp, men også vedboende insekter, og videre fugl som har insektene som næringskilde. Ravinene er blant miljøene i Norge som har flest forskjellige arter insekter og fugl. Den generelle regelen om at middels grad av forstyrrelser fremmer biologisk mangfold kommer til særlig uttrykk i ravinene. Stadige leirskred og vindfall som eksponerer naken leirjord er viktige for en rekke pionerarter av moser som ellers blir utkonkurrert i mer stabile miljøer.

I dag er ravinene er stadig under press fra utbygging og andre inngrep. Flere kommuner har tatt viktige grep for bevaring av ravinene, og i Lillestrøm kommune har en egen temaplan med et ravinefond som skal bevare ravinene blitt utarbeidet. Forhåpentligvis vil man få på plass en mer helhetlig forvaltning der både landformen og tilhørende naturmangfold blir godt ivaretatt. Biofokus har kartlagt raviner for Lillestrøm kommune i 2025 og vil fortsette arbeidet med å fremme kunnskapsgrunnlaget om raviner i 2026.

Tekst og foto: Lars Erik Høitomt ...

𝐋𝐮𝐤𝐞 𝟓: 𝐃𝐲𝐬𝐭𝐞𝐫𝐧𝐚̊𝐥

I juni 2025 var Biofokus med på å arrangere en samling i Norsk Lavforening i Nord-Trøndelag med fokus på boreal regnskog. I den forbindelse ble det satt på et stort mannskap for å forsøke å finne igjen knappenålslaven dysternål (Stenocybe flexuosa) på sin eneste europeiske lokalitet i en ravine med gammel granskog i Overhalla. Her ble den funnet med få eksemplar i 1997. Det var jubel å høre i skogen da den ble funnet, først på en granstamme og etter hvert på et titalls eldre graner. Fremdeles har dysternål bare en lokalitet på denne siden av Atlanteren og den er derfor kritisk truet (CR) på rødlista for arter.

Tekst og foto: Reidar Haugan ...

𝐋𝐮𝐤𝐞 𝟒: 𝐃𝐯𝐞𝐫𝐠𝐛𝐞𝐠𝐞𝐫𝐦𝐨𝐬𝐞

Dvergbegermose (Microbryum floerkeanum) bærer navnet sitt godt. På bare rundt 1 mm høy, er den blant landets minste moser, og med det blotte øyet ses den bare som en liten brun prikk! Kommer en nærmere med lupe kan en se en liten bladbukett med en stor rund kapsel i sentrum. Kapselen mangler stengel, det en på mosespråket kaller seta, slik at kapselen sitter helt nede mellom bladene. Kapselen er nesten helt kulerund, og sprekker opp når sporene er klare til å spres. Sporene er forholdsvis store og tunge, rundt 25 mikrometer, og siden kapselen sitter så lavt nede sliter arten med å spre seg over større avstander.

Dvergbegermosen er svært sjelden, og vokser på kalkrik leire og skjellsand i varmekjære områder i Oslofjorden og Trondheimsfjorden. Den er konkurransesvak, og krever en form for forstyrrelse, som tråkk fra oss mennesker. Bestanden av dvergbegermose er svært liten og trolig i sterk nedgang. Områdene den har mulighet til å vokse i er nemlig de samme områdene som vi mennesker også liker å utnytte, som til bolig- og hytteutbygging. Derfor er dvergbegermose sterkt trua (EN) på den norske rødlista.

For å finne små bladmoser som dvergbegermosen, gjelder det å komme på riktig tidspunkt. Dvergbegermosen dukker nemlig ikke opp før sen høst, når det er tid for å danne sporer som den sprer gjennom vinteren og våren. Da Biofokus besøkte kalkøyene utenfor Sandebukta i Oslofjorden den 22. oktober, hadde den så vidt dukket opp! Vi fant den på en erodert del med kalkholdig leire. Når den unge biologen ble vist «prikken», var det ikke intuitivt at det skulle skjule seg en vakker liten brun bukett bak!

Tekst: Hilde Stokland Rui, foto: Hilde Stokland Rui og Sigve Reiso ...