𝗟𝗨𝗞𝗘 𝟮𝟰
Snøen betyr «alt» for artene i fjellet. Vegetasjonssamfunnene er bygget opp rundt snødekkets varighet. På rabbene frysetørkes alt som stikker opp av det tynne is- og snølaget og telen er dyp. Da hjelper det lite at snøen smelter tidlig. I snøleiene ligger planter og andre arter godt beskyttet under en tykk vinterdyne, men vekstsesongen er ofte kort, og artene som lever der har dårlig tid til å vokse og formere seg når solstrålene først treffer.
Snøleier finnes vanlig i norske fjell, men aller vanligst i vest-norske fjell. Her faller mye snø i løpet av en vinter og snøen dekker store arealer langt utover sommeren. En årsnedbør på 5000-6000 mm er nok ikke uvanlig i fjellene lengst vest. Om man for enkelthets skyld antar at halvparten av dette faller som snø og at 1mm nedbør tilsvarer 1 cm snø, er det snakk om 20 meter snø i løpet av en vinter. Snøen komprimeres i løpet av vinteren, men mellom 5 og 10 meter snø på bakken er ikke uvanlig i mange fjellområder tidlig på våren. I disse fjellene kan snøleiene dominere landskapet.
Litt lenger øst, omtrent på vannskillet mellom øst og vest ligger Finse. Her er det ikke like ekstreme mengder snø, men fjellene rundt er høye og naturen variert og artsrik. I tillegg kan man ta toget hit og universitetene i Oslo og Bergen har en forskningsstasjon her, så rammebetingelsene for feltarbeid her er fantastiske.
I august i år deltok Helene, John Gunnar og Torbjørn på en feltekskursjon med fokus på moser til Finse som ble arrangert av Artsprosjektet og Moseklubben i fellesskap. Mange av de fremste mosespesialistene i Norden deltok og delte av sin kunnskap med Moseklubben som er det frivillige botaniske miljøet sin mosegruppe. I løpet av tre feltdager undersøkte vi snøleier og annen fjellnatur i kalkrike fjellområder på nordsiden av Finse. Artsprosjektets hovedmål er å skaffe ny kunnskap om ukjente eller dårlige kjente arter. Feltarbeidet på Finse resulterte i over 50 rødlistede moser og karplanter!
Med det ønsker vi dere en riktig god jul!
Hilsen oss i Biofokus og fjellartene storslørmose (VU), blindurt (NT), raknikke (NT), bekkesildre (NT), fjellhårstjerne (VU) og hjelmmose (VU).
𝗟𝗨𝗞𝗘 𝟮𝟯
Rosa lundlav (Bacidia rosella) er svært sjelden art i Norge. Den er kun funnet i Vestfold, og forekommer i dag på fem kjente lokaliteter. Kun én av disse er innenfor verneområde. Arten er i Norge utelukkende påvist på gammel bøk i naturskogslignende bøkeskoger. Rosa lundlav vurderes nå også som en kandidat til den globale rødlista, ettersom den ser ut til å ha populasjonsnedganger i hele Europa. Den er vurdert som kritisk truet (CR) på norsk rødliste for arter.
Biofokus har hatt flere prosjekter i Vestfold i løpet av 2024 for flere ulike oppdragsgivere der vi har kartlagt bøkeskoger. Blant annet Miljødirektoratet, Statsforvalteren i Vestfold og Telemark og Sandefjord kommune. Vi har vært i mange fine bøkeskoger og fått mange av disse på kart. I en av områdene var vi så heldige å støte på en ny lokalitet for rosa lundlav, den femte vi kjenner til at er intakt per 2024. Vi påviste arten på to trær, og like ved satt også bøkepærelav (EN), som trives i de samme miljøene. Kartleggingene våre av bøkeskog i Vestfold viser at vi fremdeles har mangelfull kunnskap om hvor de siste intakte bøkeskogene forekommer. Dessverre ser vi at det parallelt foregår hogst i og ved en rekke av bøkeskogene. Vi gjenoppsøke i år tre av de fire lokalitetene som var kjent for rosa lundlav før vi nå fant den femte, og i to av disse var det så hardt hogd tett inntil lokalitetene at vi er bekymret for om individene vil overleve. Også på den nye lokaliteten vi fant i år var det hogd tett inntil lokaliteten for kun noen år siden.
Ettersom kun én av lokalitetene til rosa lundlav er vernet, er forvaltningen av de øvrige lokalitetene overlatt til skogbruket. De har fått ansvaret for forvaltningen av de sårbare og utrydningstruede artene våre utenfor verneområder, og vi håper de tar dette ansvaret på alvor. Skogbruket har også fått i oppgave å tilby skogområder til vern, og vi håper de kan hjelpe forvaltningen med ivaretakelsen av rosa lundlav ved å tilby de fire arealene hvor arten er kjent til vern. Det ville vært en flott julegave til alle som er glad i sjelden skognatur og som ønsker å gjøre noe med naturkrisen og tap av artsmangfold.
Tekst og bilder: Alexander Nilsson
𝗕𝗶𝗼𝗳𝗼𝗸𝘂𝘀 𝘀𝗶𝗻 𝗮𝗱𝘃𝗲𝗻𝘁𝘀𝗸𝗮𝗹𝗲𝗻𝗱𝗲𝗿
𝗟𝗨𝗞𝗘 𝟮𝟮
Bladvepsen (Rhadinoceraea micans) ble funnet første gang i Norge i Sarpsborg i 1997 og inntil i år var den kjent fra kun fem lokaliteter i tilknytning til kunstige dammer (gårdsdammer) eller små tjern. Bladvepsen er en liten, helsvart insektart som har spesialisert seg på sverdlilje som står i vann. Larvene spiser bladene og kan svømme når de leter etter et sted å forpuppe seg. Den er oppført som sårbar (VU) på grunn av begrenset utbredelse og få kjente lokaliteter, samt antas det at den har begrenset spredningsevne. Leveområdene er utsatt ved at gamle gårdsdammer enten gror igjen eller blir fylt igjen.
Vi har i år vært på jakt etter bladvepsen i utvalgte dammer i Oslo på oppdrag for Statsforvalteren i Oslo og Viken. Kartleggingen i 2024 avdekket arten i fire nye dammer i Oslo og to i Frogn kommune. Arten ble kun funnet i kunstige dammer, ikke i naturlige innsjøer som Østensjøvannet eller Bogstadvannet. Kartleggingen viser at bladvepsen trives best der det er godt med sverdlilje og at sverdliljen står soleksponert i vannet. Det er viktig å opprettholde sverdliljebestander når det skal gjøres skjøtsel i dammene.
Neste gang du går forbi en dam i Oslo, kan du tenke på det myldrende livet som skjuler seg blant plantene. Kanskje er Rhadinoceraea micans der og minner oss på hvor viktig det er å ta vare på naturen. Det er en liten julegave til fremtidige generasjoner!
Tekst og bilder: Ole Lønnve (første bilde: Stefan Olberg)
𝗟𝗨𝗞𝗘 𝟮𝟭
Vi har på oppdrag for Statsforvalteren i Innlandet jobbet med "steppe-elementet" nord i Gudbrandsdalen. Steppe-elementet består av grovt regnet av 25 laver som i Nord-Europa har sin hovedutbredelse i denne regionen. Artene er i hovedsak små, og vokser på jord eller direkte på berg. De har til felles at de tolererer å vokse i ekstremt tørre omgivelser. Trolig tar de det de trenger av fuktighet primært fra tåke og duggfall. De fleste av artene er høyt rødlista, og flere står i kategorien kritisk trua (CR). Den mest kjente av disse er kanskje stjernebønnelaven. Den forekom tidligere i flere europeiske land, men ser nå ut til å kun forekomme på tre lokaliteter i Nordherad i Vågå.
Klimaendringer og gjengroing av kulturlandskapet er to store trusler for lavartene. Nedbørstatistikkene viser en markant økning i årsnedbøren i Nord-Gudbrandsdalen. Under ekstremværet "Hans" kom over 100 mm regn på under 48 timer, noe som ikke er så langt unna 1/4 av gjennomsnittlig årsnedbør. "Hans" førte til en mengde store og små ras i Nord-Gudbrandsdalen, noe som stedvis gikk hardt ut over lokaliteter med steppe-elementet.
Samtidig har jordbruket endret seg dramatisk, og gjengroing har blitt et stort problem. Dette går stedvis hardt utover steppe-elementet i kulturlandskapet, som er avhengig av kontinuerlig skjøtsel for ikke å gro igjen. Økte nedbørsmengder akselererer trolig gjengroingen.
Samtidig som vi under kartleggingen støtte på den del åpenbare forvaltningsutfordringer, var det også lyspunkter. Vi fant en rekke nye og uoppdagede godt utviklede lokaliteter, og flere av disse i områder som verken er truet av gjengroing eller ras ettersom de befinner seg inne i gammel ekstremtørr kalkfuruskog. I Nordherad gjenfant vi laven småjordglye (CR) som er lett mye etter, men som ikke er sett i Gudbrandsdalen siden 1863. I Grimsdalen fant vi en ny art for Norge, Lecanora eurycarpa (bildet), som trolig også kun finnes i steppe-elementet. Norge har et særskilt internasjonalt ansvar for ivaretakelse av steppe-elementet, ettersom dette ikke forekommer like godt utviklet noe annet sted i Nord-Europa. Forhåpentligvis vil denne kartleggingen være et viktig bidrag i det arbeidet.