Med støtte fra Artsprosjektet til Artsdatabanken arrangerte Biofokus i 2025 en workshop med fokus på kelosubstrat av furu i noe humide og middels produktive barblandings-naturskoger i Innlandet. Dette er et substrat som ikke er systematisk undersøkt i Norge, men undersøkelser fra Sverige viser at dette substratet huser et helt spesielt mangfold av moser, lav og sopp.
Furua kan bli 400-500 år gammel, noen opptil 800 år. Kelo-gadd er stående døde furutrær som har vokst svært sakte og som gjerne har vært utsatt for opptil flere branner. De får en karakteristisk sølv-farge i veden, og er gjerne vridde. Disse kan utvikle svært hard ved som brytes ned veldig sakte. Dette danner gode substrater for spesialiserte lav som krever svært lang kontinuitet og stabile substrat. Når treet omsider faller over ende kan det bli liggende i noen hundre år til, før det til slutt dekkes helt med moser, lav og lyngrester og det siste av hard vedstruktur råtner.
Med på samlingen var flere av Nordens ledende eksperter på lav og moser på kelostrukturer. Av lichenologer var Reidar Haugan (Biofokus), Einar Timdal (NHM-UiO) og Sigve Reiso (Biofokus) til stede. Bryologien ble ivaretatt av Kristian Hassel (NTNU), Torbjørn Høitomt (Biofokus) og Henrik Weibull (Naturcentrum – Sverige). I tillegg deltok vedsoppekspert Tom H. Hofton (Biofokus) og studentene Eirik Sortevik og Leonard Louf. Mye kunnskap om moser og lav på kelo-strukturer ble overført både mellom eksperter og til de mer uerfarne som deltok på turen.
Det ble samlet mye lav under samlingen, og professor Einar Timdal ved Naturhistorisk museum på Universitetet i Oslo (UiO) sendte 95 belegg til DNA-sekvensering. En DNA-sekvens avslørte en helt ny art for Norge: Ophioparma rubricosa!
– Arten er tidligere kjent fra det vestlige Nord-Amerika (California til Alaska), pluss fra ett funn i Italia (en eldgammel einer på Sardinia) og ett funn i Kina (Tibet). Den ble funnet på en gammel furustubbe i Hedmark, sier Einar Timdal.
Fra før er det kjent to arter i fokklavslekta Ophioparma. Den vanlige fokklaven Ophioparma ventosa er en velkjent art på eksponert stein særlig i fjellet, og vi har også den langt mer sjeldne Ophioparma lapponica i Nord-Norge.
– Men at vi også har en vedboende art var mildt sagt overraskende! Det innsamlede eksemplaret er sterilt, dvs. mangler de røde apotheciene som er så karakteristiske for slekten. Den hadde knappest blitt lagt merke til om det ikke var for at vi var på en workshop for å registrere og sekvensere «kelo»-laver der nettopp slike «ubestemmelige» lav på gammel furuved var i fokus. Det var DNA-sekvensen som avslørte den. Takk til Biofokus og Artsdatabanken for workshopen!, forteller Timdal.
Les den ferske publikasjonen om Ophioparma rubricosa.
