Biofokus kartlegger norsk natur

𝐋𝐮𝐤𝐞 𝟐𝟒: 𝐀𝐫𝐭𝐬𝐚̊𝐫𝐞𝐭 𝟐𝟎𝟐𝟓 𝐢 𝐁𝐢𝐨𝐟𝐨𝐤𝐮𝐬

Siste luke av årets adventskalender er dedikert til artene! Her kommer en kort oppsummering av det Biofokus har bidratt med av artsfunn i 2025:

Vi samler alle artsfunn i databasen vår, Biofokus artsbase (BAB). Artene dukker da også opp i Artskart. Her kan man sortere ut våre funn ved å filtrere på Biofokus under feltet “institusjon”. Vi har nå 826.000 poster i denne databasen.

I 2025 har Biofokus bidratt med over 47.000 funn av til sammen nesten 6700 arter til Artskart. Hele 866 av disse artene er rødlistet, som utgjør 41 % av alle rødlistearter som blitt påvist i Norge i 2025. Inkluderer vi arter som ikke er rødlistet, er tallet 34 %. Det er vi som en liten organisasjon med drøyt 20 ansatte stolte av! Vi har også funnet nesten 600 arter som ikke er vurdert for rødlista (NE), som enten er nyoppdaget eller som vi har svært liten kunnskap om. For mange av disse artene vil ny kunnskap fra årets kartlegging føre til at rødlistevurdering blir mulig ved neste revisjon av rødlista. Bare slik kan artene gis skikkelig forvaltningsrelevans.

Artene er alt. Uten dem ville vi hatt landskap, men ingen naturtyper. Vi er veldig takknemlige for at så mange Statsforvaltere, kommuner og andre aktører er enige med oss i at kartlegging av artsmangfoldet er viktig. Ordningen med Natursats-midler til kommunene har lagt til rette for mange gode og målrettede prosjekter der artsmangfoldet har stått i fokus.

Vi er veldig klare for å fortsette kartleggingsarbeidet i 2026. Fortsatt er kunnskapen om artsmangfoldet vårt jevnt over så dårlig at mange beslutninger i arealforvaltningen tas på et sviktende grunnlag. Sjeldne, trua og uoppdagete arter forsvinner uten at vi en gang visste at de var der.

Takk til alle som har fulgt med på kalenderen vår. Til alle de andre 50.000 artene ønsker vi en fredfull vinter, enten overvintringen skjer i sydlige strøk, i dvale, som egg, puppe, frø, spore eller på stadig jakt etter noe å spise i ute i vinternaturen.

Med ønsker om en god jul og godt nytt år fra alle oss i Biofokus!

Tekst: Torbjørn Høitomt ...

𝐋𝐮𝐤𝐞 𝟐𝟑: 𝐍𝐲 𝐚𝐫𝐭 𝐟𝐨𝐫 𝐍𝐨𝐫𝐠𝐞 𝐩𝐚̊ 𝐡𝐮𝐥𝐝𝐫𝐞𝐬𝐭𝐫𝐲!

O jul med din glede, med lys og med glitter! Juleglitteret vi henger på treet er selvfølgelig inspirert av naturens egen glitter – nemlig laven huldrestry!

Huldrestry er verdens lengste lav og pynter opp grangreiene i de gamle, fuktige og fleraldrede naturskogene. Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på huldrestry, da vi har mer enn 50 prosent av forekomstene i Europa. Dessverre trues arten av utryddelse i Norge og den er vurdert som sterkt truet (EN) på Norsk rødliste for arter. Flatehogst i eller nær forekomster er i dag den største trusselen mot huldrestry.

I høst har jeg og min kollega Maria Hertzberg vandret rundt i tåka i naturskogene i Buskerud på leting etter nye forekomster med huldrestry for Statsforvalteren. Utstyrt med kikkert har vi gransket trærne i de bratte nordvendte- og østvendte lisidene. Det kreves litt trening å få blikket opp for huldrestry. Den kan nemlig gjemme seg bak fetteren hengestry som er spinklere og har i motsetning til huldrestry en elastisk midtstreng. Men når man ser huldrestry, er man virkelig ikke i tvil. De majestetiske lange greiene – noen ganger opp til 10 meter lange – dingler elegant fra grangreiene. Den er et vakkert syn, og det er lett å skjønne hvorfor man tok inspirasjon av den til å pynte juletreet i stua.

Historien stopper ikke der. På to trær som var drapert med huldrestry i Rollag, fant jeg noen svarte klumper. Jøss, kunne det være?!, undret jeg. Min kollega Alexander hadde tipset meg om en parasittisk sopp som kun lever på huldrestry og som ble funnet ny for Sverige for noen få år siden. Med den i baktankene, tok jeg varsomt med meg en liten bit hjem. Ikke lenge etter kunne en mykolog fra Luxembourg bekrefte at jovisst, det er Tremella confluens (bilde 1)! Og med det kan det nå gå ut et bud om at gelesoppen «huldrepute» kan skrives inn i manntallet.

Det er fremdeles mye vi ikke vet om norsk natur. Uten kunnskap om artene, så kan vi ikke ta vare på dem. Man regner at så mye som 25 prosent av artsmangfoldet enda ikke er oppdaget. Så da er det bare en ting å gjøre i 2026, god artsjakt!

Tekst og foto: Helene Lind Jensen ...

𝐋𝐮𝐤𝐞 𝟐𝟏: 𝐕𝐢𝐥𝐥𝐦𝐚𝐫𝐤𝐞𝐧𝐬 𝐬𝐮𝐬 𝐢 𝐏𝐚𝐬𝐯𝐢𝐤𝐝𝐚𝐥𝐞𝐧

I august måtte jeg gni meg i øyene. I furuskogen rundt meg sto det trær i alle fasonger og aldre, og på bakken lå det enorme mengder døde trær – alt fra nylig døde til å ha ligget der i lang, lang tid. På sølvgrå furumumier var det rester etter kull og gamle trær hadde dype brannlyrer inn i barken. Det fantes også ulike treslag av furu, osp og lapplandsbjørk. Det siste røper kanskje at vi befant oss innerst i Pasvikdalen – nærmere sagt på utsiden av Øvre Pasvik nasjonalpark i Varanger.

I denne urskogen i Pasvikdalen går livet i saktefilm. Innbyggerne har ikke hastverk. De er tilpasset å leve i furuskogens saktegående og nærmest «uendelige» livssyklus. Fra et furutre spirer til det dør kan det ta over 1000 år. I løpet av den tiden har trærne opplevd flere skogbranner.

Brannen skaper grobunn for nye generasjoner av furutrær og løvtrær i den næringsrike askedekte skogbunnen, forkuller trestammer og skaper død ved. Trær som blir skadet av brannen blir gjennomtrukket av harpiks, som gjør treet vanskelig å bryte ned og når det dør kan det bli stående opp mot 400 år som sølvgrå statuer, før det omsider faller ned som kvalitetsdødved. Disse «kelo-lægerne» kan bli liggende veldig lenge og har en rekke spesialiserte sopper knyttet til seg.

For å finne disse soppene må man bruke speil og lupe. Hils på noen av urskogens kjendiser: kelohvitkjuke (Antrodia infirma) (bilde 1), krittkjuke (Antrodia crassa) (bilde 2), sølvfurukjuke (Dichomitus squalens) (bilde 3) og langkjuke (Gloeophyllum protractum) (bilde 4).

Lær mer om artene i kommentaren under!

Tekst og foto: Helene Lind Jensen ...