Biofokus kartlegger norsk natur

𝐋𝐮𝐤𝐞 𝟏𝟏: 𝐃𝐞 𝐠𝐢𝐟𝐭𝐢𝐠𝐬𝐭𝐞 𝐬𝐭𝐞𝐝𝐞𝐧𝐞 𝐢 𝐧𝐚𝐭𝐮𝐫𝐞𝐧

Finner du en rustfarga knaus i fjellet, er det ofte ikke berget sjøl som ruster, men laver som mønjelav eller rustkartlav, som inneholder jernoksider som gir en oransje farge. Naturtypen har ofte små naturlige areal, kanskje bare et par kvadratmeter i et hav av grått berg. Dette er nålestikkene i landskapet med livsmiljøet som er hjem for tungmetall-spesialistene.

Over 80 lavarter i Norge som er tilknytta berg og jord med høyt innhold av tungmetaller. De fleste artene er sjeldne. Reidar Haugan i Biofokus har i flere år deltatt i et artsprosjekt om tungmetall-laver ved Naturhistorisk Museum i Oslo ledet av Erik Möller og Einar Timdal. DNA-teknikker har vist at det finnes et stort, ubeskrevet artsmangfold. En del av de ukjente artene er lette å kjenne i felt, mens andre er kryptiske, og må bestemmes med DNA.

De gamle bergverksmestrene brukte lavene som indikatorer for verdifulle metallforekomster, som resulterte i de første store industrielle inngrepene i norsk natur. Dagdeponier rundt gamle gruver og slagghauger rundt smeltehytter er i dag enorme, giftige, rustfarga sår i landskapet som skjuler et stort paradoks: de har blitt hotspot-områder for «heavy metal lav». Kontinuitet er viktig; jo eldre gruva er, jo flere arter finner man under forutsetning av at deponiene har ligget i fred.

Sommeren 2025 kartla Biofokus lavarter i områder med historisk gruveindustri på Røros. Kobberverket ble grunnlagt her i 1644. Stedsnavn som Slagghaugene, Kongens Gruve og Olavsgruva er kjent for mange, og det føltes eksklusivt å få lov til å drive feltarbeid her. Vi kartla mange arter, flere av dem rødlista, og en del ble samlet og ligger klare til DNA-sekvensering. Mange andre historiske gruver i Norge, regnes som problem pga giftig avrenning til vassdrag. Kunnskapsgrunnlag som nå bygges av Biofokus og NHM er viktig for klok forvaltning i områder som til nå ukritisk har blitt tildekket med masser eller fjernet helt.

Bilde 1: Kobbergranittlav (VU) (grå lav), rustkivelav/mønjelav (oransje) og norsk kartlav (gul) på kobberholdig stein.

Tekst: Reidar Haugan
Foto: Bård Bredesen ...

𝐋𝐮𝐤𝐞 𝟏𝟎: 𝐁ø𝐤𝐞𝐬𝐤𝐨𝐠 – 𝐞𝐧 𝐕𝐞𝐬𝐭𝐟𝐨𝐥𝐝𝐬𝐩𝐞𝐬𝐢𝐚𝐥𝐢𝐭𝐞𝐭!

Naturlig bøkeskog har svært begrenset utbredelse i Norge. Bøk er en sein innvandrer og kom til Norge for 1200-1400 år siden. Kanskje ble den hjulpet av vikinger som tok med seg bøkenøtter hjem fra tokt eller handelsturer. Bøkeskog som regnes som naturlig i Norge finnes bare i Vestfold. Øvrige forekomster har trolig blitt plantet.

De fleste bøkeskogene vi kjenner er likaldra og høystammet med tett kronetak og lite undervegetasjon. Flere steder i bl.a. Sandefjord og Larvik, som regel i lisider og skrenter med utilgjengelig topografi, finnes mer naturskogspreget bøkeblandingsskog med gamle og krokete trær og død ved. Slik bøkenaturskog er sjelden også i Europeisk målestokk. Bøkeskogene har et spesielt artsmangfold av sopp og lav. I tillegg til en liten gjeng med svært sjeldne laver, som de truede bøkepærelav (bilde 3) og rosa lundlav, er det flere typiske bøkesopper, både sjeldne, truede arter og mer hyppig forekommende. På bakken i bøkeskogen er bøkeriske, stor løksopp og bøkekremle vanlige arter, mens sinoberslørsopp (bilde 4) og rosakjøttriske (bilde 5) er sjeldne og rødlistet. På gamle eller døde bøketrær er porselenshatt (bilde 2) en vanlig men estetisk opplevelse.

Biofokus har i 2024 og 2025 kartlagt gammel bøkeskog i Sandefjord. Dette er gjort på oppdrag for kommunen i forbindelse med kommunedelplan for natur. I kartleggingen har vi oppdaget mange verdifulle og verneverdige forekomster. Et eksempel er Barlindglovåsene i Sandefjord, hvor det bl.a. er gjort flere funn av den kritisk trua rosa lundlav. Les mer i kunnskapsgrunnlaget til kommunedelplanen. Rapport for artskartlegging i bøkeskogene kommer senere i vinter.

Bøkeskog, og spesielt naturskogsprega bøkeskog, er nasjonal ansvarsnaturtype for Sandefjord og Larvik kommuner. Kanskje finnes det også flere bøkeskogsperler i nabokommunene, for eksempel i Tønsberg?

Tekst: Anders Thylén
Foto: Anders Thylén, Terje Blindheim og Siri Khalsa ...

𝐋𝐮𝐤𝐞 𝟗: 𝐈𝐧𝐬𝐞𝐤𝐭𝐤𝐚𝐫𝐭𝐥𝐞𝐠𝐠𝐢𝐧𝐠 𝐩𝐚̊ ø𝐲𝐚 𝐃𝐚𝐧𝐦𝐚𝐫𝐤

På oppdrag for Moss kommune har Biofokus kartlagt insekter på øya Danmark, helt i sørspissen av kommunen. Øya ligger innenfor Eldøya-Sletter landskapsvernområde og er i stor grad skogkledd, men med enkelte åpne engarealer. I nordenden er det blant annet en god populasjon av den sterkt truede karplanten kubjelle.

Insektkartlegging ble gjennomført ved bruk av feller (malaisetelt og åte felle) og manuell fangst. Undersøkelsen avdekte at øya har et stort mangfold av insekter, det ble registrert over 450 insektarter på øya, flere av dem på rødlista. Den sårbare sneglemurerbien (Osmia aurulenta) har en god populasjon på Danmark og den ble observert relativt tallrikt i sørenden av øya ved flere anledninger.

I tillegg til kjente arter påviste vi fire nye insektarter for Norge på Danmark, en møkkflue, en kjøttflue, en svingflue og en darwinveps. Alle representanter for familier som i liten grad er undersøkt i Norge. Allikevel er det overaskende at så mange nye arter dukker opp på en lokalitet.

Om du planlegger en tur til øya og ikke ønsker å bli våt på føttene, så må besøket planlegges med tanke på flo og fjære. Ved ett av mine besøk på øya var nemlig steinmoloen under vann når jeg skulle tilbake til fastlandet.

Tekst og foto: Morgan Amundsen

Bilde 1: Upatrum sabulosum (foto: Stefan Olberg)
Bilde 2: Svingfluen Themira biloba er ny art for Norge.
Bilde 3: Øya Danmark ...

𝐋𝐮𝐤𝐞 𝟖: 𝐇ø𝐲𝐫𝐨𝐤𝐚𝐦𝐩𝐞𝐧 𝐢 𝐁ø𝐯𝐞𝐫𝐝𝐚𝐥𝐞𝐧

Noen områder slutter aldri å levere, Høyrokampen naturreservat i Lom er et sånt sted. Selvsagt finner man mer når man stadig lærer seg en artsgruppe bedre, men dette forklarer ikke alt. Høyrokampen har en X-faktor som få andre fjell har. En botaniker som ikke har vært her, har et hull i CV-en. Kalkrik berggrunn, ustabile rasmarker, kalkskoger med marisko og kalkrike fjellområder opp i mellomalpin sone. Mang en botaniker har studert karplantene på Høyrokampen opp gjennom historien. Men i denne kalender-luka er det mosene på dette eventyrlige fjellet som skal få skinne.

Undertegnede har kartlagt moser på Høyrokampen ved fem anledninger. Mye dreide seg lenge om den kritisk trua (CR) arten svepeblygmose (Seligeria carniolica). Mosen er bare funnet på dette fjellet i Norge, av briten P. D. Coker i 1978. Siden har ingen sett arten i Norge. Heller ikke jeg, selv etter flere turer i området. Livet går videre, selv om min nemesis ikke helt er glemt.

I 2025 dro vi til Høyrokampen i forbindelse med et prosjekt på oppdrag for Statsforvalteren i Innlandet, som Miljøfaglig Utredning sto for. Nok en gang dukket godbitene opp på løpende bånd. Sammen med Ardian H. Abaz fra Miljøfaglig Utredning ble det jaktet på moser i naturreservatets østre deler. Tida går fort når man har det gøy, og som vanlig rakk vi bare å se på et nokså lite areal. Men de høyt rødlistede artene sto i kø. Sotkurlemose, kalkblygmose , øreblygmose (bilde 3) og buttblomstermose (bilde 4) er alle sterkt truet (EN) og de to sistnevnte har bare en håndfull kjente forekomster i Norge. 25 rødlistede moser, inkludert mange nye for området, på halvannen dag, er slett ikke hverdagskost.

Snart kommer en ny sommer og nye muligheter for å besøke Høyrokampen. Er det fortsatt flere godbiter å finne? Ja! Er svepeblygmosen en tapt sak? Neida, jeg har vunnet saker med langt dårligere utgangspunkt, men det trengs motivasjon for å overvinne sin nemesis. For som det står skrevet på den kloke delen av internettet: Å overvinne sin nemesis kan gi en dyp følelse av triumf og selvinnsikt. Høyrokampen, vi sees neste sommer!

Tekst og foto: Torbjørn Høitomt ...